Llaer

Det er intet mindre enn en begivenhet at møtet mellom den engelske frijazzguruen Derek Bailey og den norske jyplingen Ingar Zach har oppstått. Enda hyggeligere er det at resultatet har blitt akkurat så spennende som fortutsetningene antyda.

Derek Bailey, som nå har runda 69 år, har siden begynnelsen av 60-tallet vært en av forgrunnsfigurene innen frijazzen her i Europa. Gitaristen fra Sheffield, med bakgrunn som plekterfører i underholdningsbransjen, fant ut at det han hadde brukt de første åra av sin karriere på var alt for lite utviklende og spennende for hans vedkommende.

Fra slutten av 60-tallet var han et svært sentralt element i både Spontaneous Music Ensemble og London Jazz Composer's Orchestra, samt at han samarbeida tett med andre frijazz-størrelser som Evan Parker. På begynnelsen av 70-tallet samla Bailey et musikerkollektiv med navnet Company som fra tid til annen omfatta frijazz-storheter fra hele verden, bl.a. Anthony Braxton, Han Bennink, Tristan Honsinger og Steve Lacy. Etter hvert har Bailey i stadig større grad foretrukket å spille i mindre konstellasjoner, både duo og solo.

Ingar Zach har de mest oppmerksomme fått med seg fra bl.a. Chateau Neuf Spelemannslag der han styrte rytmeavdelinga. Etter hvert har frijazzuttrykket tiltrukket Zach i stadig større grad, og det siste året har vi bl.a. truffet på han under Avantgarden under Kongsberg-festivalen, og sammen med gitaristen Ivar Grydeland på CD-debuten "Visiting Ants". Når så det neste skrittet blir live duo-samarbeid med legenden Bailey, kan man snakke om å kaste seg ut på dypt vann - og Ingar Zach er aldri i nærheten av drukningsdøden.

Derek Bailey er en mann som på alle vis har funnet sin egen stemme og sitt eget uttrykk, sjøl om han tydeligvis er på en evigvarende søken. Vi blir konfrontert med et åpent og løst gitarspill som inviterer til fritt tankespill og muligheter for Zach til å tilføre sin egen kompromissløse, kraftfulle, men samtidig dynamiske perkusjons-stemme.

De har tildelt seg sjøl hver sin solo-låt og om de er aleine eller sammen, så møter vi to åpensinnede herrer der aldersforskjellen på rundt 40 år overhodet ikke spiller noen rolle. Stemningen på Blå den 20. oktober i fjor var tydeligvis svært varm og responsen framifrå - noe som tyder på at det stadig voksende frijazzmiljøet her hjemme også er i ferd med å dra med seg et hyggelig publikum. Dét er verdt å sette et hyggelig utropstegn ved, fordi musikken ikke på noen måte er lett tilgjengelig.

"llaer" er en flott bekreftelse på at jazz med et fritt utgangspunkt også er en tidløs greie. Dessuten er det en manifestasjon av at det unge, norske miljøet på alle vis har noe å melde sammen med de store også innenfor denne sjangeren.

Llaer er en plate som fortjener en godt synlig plass i den tykke Bailey-katalogen, på bokstaven Z. Høydepunkter: Et fritt og helstøpt svev.

«Llaer» er en innspilt live-konsert fra «Blå» i oktober i fjor, med den engelske improlegenden Derek Bailey og den 40 år yngre norske slagverker Ingar Zach. 
 «Llaer» skal være en dokumentasjon på møtet mellom to generasjoner og to ulike kulturer som møtes i en felles kommunikasjonsform, nemlig den improviserte musikken. 
 Selv om plata har fått flere forsøk i spilleren, blir ikke dette annet enn umotivert støy, basert på noe som kan kalles for akkordrekker. Man blir imponert over trommeslageren Zachs evne til å få mange og ukontrollerte lyder ut av ting han slår på, og samtidig forundres man over hva i alle verden en elektrisk gitars umotiverte akkordrekker gjør for å ledsage denne menneskeskapte støyen. 
 Lyden kan forbindes med de rare oppgulp man serverte på 70-tallet, ledsaget av en rekke midler som man risikerer fengselstraff for å være i besittelse av. 
Å feste dette til en cd er bortkastet tid og bortkastede penger. 

The web magazine Jazz Weekly has reviewed the CDs «visiting ants» and «llaer»: To sum up: two discs, three musicians, many ways to approach improvised music. Both CDs deserve investigation, not only for the minute unfolding of a new Bailey partnership, but also to hear two young Norwegians evolving their version of the freest of musics.

En anden musiker som tager sit udspring i denne tradition, er den engelske guitarist Derek Bailey. En musiker som til stadighed er i stand til både at udfordre sig selv, lytterne og ikke mindst andre væsentlig yngre musikere. Unge norske Ingar Zach går godt i spænd med Baileys fragmentariske spil, der umiddelbart kan virke tilfældig, men jo længere man kommer ind i den musikalske substans, indeholder snørklede strukturer. Zachs slagstøjsspil udfylder de huller Bailey efterlader og sammen skaber de en musik med et sært drive, der sine steder nærmest eksploderer i lyde der vil ud

Ett nytt skivmärke från Norge presenterar spännande ny musik (www.sofamusic.no). Andra namn att hålla öronen på i denna utgivning är Ivar Grydeland. Gitarristen Derek Bailey är vid det här laget ett monument i den fria formens Hall of Fame. Genom åren har han inte bara gjort en rad lysande album, han har också gjort olika experiment, som ofta varit intressanta, om än kanske inte alltid helgjutna. Men han har varit öppen, nyfiken. Men ärligt talat har avstånden mellan höjdpunkterna under senare år varit långa, en del återutgivningar har tilldragit sig större intresse. Slagverksspelare torde ligga nära hans musikaliska nervcentrum, för som en röd tråd genom hans karriär går möten med Han Bennink, Cyro Baptista, Sabu Toyozumi, Susie Ibarra m.fl.; inte sällan lockar dessa fram något av det bästa hos den engelske mästaren.

Om Bailey är nestor är Ingar Zach ännu förhållandevis obekant hos oss. Men han representerar definitivt något av det friskaste som finns just nu; nämligen vitaliteten bland musikerna i vårt västra grannland. Som nu något annat än de mer drömska toner som t.ex. Garbarek höljt in oss i. Zach är en precis, korthuggen och klangmedveten trummis. Fri och precis. En aning kan han påminna om John Stevens.

En sak är klar. Zach förmår tända Bailey och detta resulterar i långa sjok av extremt bra gitarrspel. Trummorna lyfts med, de hugger, bänder, men använder inga krusiduller. Det är snarare ett slags minimalismens precision, som balanserar en Bailey som alltmer tänds och till slut nästan som i ett rus spelar vidare. Det är mästerligt. Det räcker med att lyfta fram skivans två sista spår, «real flying» och «buckle up!», för att demosntrera något av det mest klangligt och rytmiskt angelägna som fastnat på spår under senare tid. Zach äger både känslan för rytm, komp och klang, som behövs för att lyfta en musiker av Baileys kaliber.

Alltså: ett album från ännu en musikkväll man skulle velat vara med om i verkligheten

For one of his heaviest sessions in a good long while, Derek Bailey packs his electric guitar with the nastiest, most fucked-up fuzztone this side of ? And The Mysterians. Unlike Bailey's more mealy-mouthed collaborators, who bring out the steamroller in him, drummer Ingar Zach is a perfect match. He forces Bailey into some interesting corners, allowing plenty of space for the guitarist's zigzagging lines, even as he forces him over the top with some heavy snare work. The opening «Shiny Crimp» catches Bailey out, actually making sense with some almost bluesy, albeit fractured lines. When the duo finally lock together on the monstrous 17 minute «Real Flying», they rattle out harsh flurries of noise and pull off handbrake turns like gleeful joyriders, leaving smoking tyre tracks in their wake

The latest offering from this Norwegian improvised music label is a live recording of guitarist Derek Bailey's creative confrontation with Norwegian percussionist Ingar Zach at Blå Jazzclub on 20 October 2000. Just when you think you've heard everything that Bailey could possibly produce from his instrument he turns up a volume control here and twists a guitar string there to produce such sounds that - as 60s New York avant garde label ESP used to claim in their sloganeering - you never heard in your life. As is the case here, where chords are chopped fine and sent shimmering through the air, or fistfuls of carefully composed feedback are pulled from the speakers and allowed to float free like musical ectoplasm. Zach's performance is equally masterful as he instictively applies thin layers of drumskin skim and cymbal scrape over Bailey's seemingly erratic, but surgically precise playing, before being finally let off the leash on «Hepp» - a dynamic percussion solo that allows his own distinctive style to shine through and dazzle the audience.

Beautifully recorded by Thomas Hukkelberg from a performance last year in Oslo and packaged nicely too, this CD presents a man who re-wrote guitar playing - Derek Bailey - in duets with a young and intelligent drummer. The Austrian/Norwegian Ingar Zach is part of the floating ensemble of improvisors known as «No Spaghetti Edition» who are transforming the music scene in Norway and have worked with several other important British improvisors like Tony Oxley and Pat Thomas.
Bailey's phone must be ringing off the hook these days, he seems to crop up everywhere, and his playing is just getting better. He has, after all, been playing this stuff since the 60's, but he takes just as many chances, can blast the room with energy like a rock guitarist or evoke the tiny crystalline world of Webern.

Zach is a thoughtful and original percussionist, playing an 'extended' kit with a touch, perhaps, of Tony Oxley and even Terry Day. He's a perfect addition to the list of great drummers who have recorded classic records with Bailey, and he finds countless new ways to interact with the wily guitarist, who here is heard only on the electric instrument. (His acoustic playing is a whole other world).

What seems to be warm atmosphere and a hard-listening audience suit the players well, and they both have concise solo tracks at the midpoint of the record.

Anyone not acquainted with Bailey's music, or the methology behind group free improvisation in general, will find this cd a brilliant starting point.

Ingar Zach is a young percussionist from Oslo, which is where he recorded his duet with guitarist Derek Bailey. From the first moment - with Bailey’s slow-tempo chordings, like an excerpt from a melody which has lain on the sea bed for millennia - it’s a magic night. Recording is upfront (when the musicians speak, their voices are faint, implying close, unrealistic miking), and the palette of sounds from Bailey’s amplified guitar and Zach’s extended kit is packed with elements. The Bailey solo «Warts’n all» is «The Inch Worm» pegged out on a dissection slab, all quivering pink viscera and shiny metal pins. The climatic 17m «Real Flying» is well named.

This release contains some of the most impressive Bailey guitar to have energed since the albums (Salsoro, Viper, Arcana, Mirakle) masterminded by John Zorn. This recording requires no adjustment to the improv 'aesthetics' of confusion and poor sound; it’s a killer.

Bailey’s own Llaer (SOFA 503) is live duo set with Ingar Zach recorded in Oslo in October 2000. The press blurb claims that «everything was right; the music, the venue, the audience and the atmosphere» and the relaxed enjoyment of the players is palpable. The first track opens with the gossamer textures of Bailey’s electric guitar over Zach’s rumbling skins - an unexpected and beautiful sound. Likewise in his solo feature, Bailey comes up with something that hints at a ballad. His playing is spacious, light and airy which in turn brings out Zach’s sensitive side. An engaging addition to the Bailey discography.