16 pieces for organ

«Var dette platen du ønsket deg? Frie former på verdens minst fleksible instrument- spilt av mannen som skrev fanfaren til Lillehammer-OL ?
Kanskje ikke. 16 Pieces For Organ har da også tungpustet luft i seg, og romlig registerlyd – og jada, det er kirkeorgel vi snakker om, i selveste Oslo Domkirke. Men ”improvisasjon” betyr jo denne gangen, om noe, det samme som på de foregående SOFA-utgivelsene. Nils Henrik Asheim veiver med pipene på måter som bør kunne åpne opp de fleste. Rogalendingen Nils Henrik Asheim er tidligere kjent som komponist (altså en sånn som lager ”kunstmusikk”) av det mer klangsøkende, elektroakustiske slaget, og dette blander han med sin organist-praksis. Ja, for tenk hvilke muligheter en slik fyr har med et så enormt instrument, og det enda større kirkerommet, og vibrasjonene som settes i sving. Dette har selvfølgelig ingenting med ”toner” og andre uthulede ting å gjøre. Gjennom 16 (ofte ganske korte) versjoner av kirkeorgelimprov er Asheim innom lyder som i sin stramhet og meditering er svært stemningsløse, men satt inn i sammenhenger som lyder både dumpe, vakre og utenkelige.
Tradisjonelle orgel-makter voldtas inn i Nordheimske lydfiltre, drone-aktige støyeffekter, hjelpeløse strukturer, improv-fragmentikk, minimalisme, dype dunk og nesten-melodier, tilsatt store mengder pust og eksterne klangåpninger. Voldsomt og kontrollert, uten at det er voldsomheten som kontrolleres, men tvertimot utgjør en flytende ramme for denne platen. 16 Pieces For Organ er en ytterst delikat manifestasjon av klassisk improvisering, i en kontekst hvor det er svært lett å kroke seg bort.»

SINDRE ANDERSEN

«Dette er sært. Reint frydefullt sært, er det. Spontant, leikande, lyttande. Og frå denne leikande, nyfikne haldninga sprutar det gneistar av refleksjon. Over nedarva høgtidelege emne frå musikkhistoria, slike som nærmar seg å ha blitt sanningar hogde i stein. Som den klassiske improvisasjonen sitt nære slektskap med det utkomponerte verket, kyrkjeorgelet som dronninga blant instrumenta, skjønnklangen og det majestetiske, overjordiske ved henne. Frå ein stad langt borte frå dette utforskar Asheim noko anna. Får florlette pipepust til svar. Eller grove toneflerr og prustande mekanikk. Organismen knirkar til tider lik ein rusten morgonkropp i februar, sjølv ikkje hos ei orgeldronning er alle kroppslydar like flatterande. Men dei ulike tilnærmingsmåtane byggjer også opp spenning seg imellom, rytmiske mekaniske utbrot blir kommentert på meir konvensjonelt klingande måte, avføder nye utbrot i ein musikalsk spin-off av utbrot og respons. Mellom der sit vi, og blir klar over alvoret i denne musikken. Den maktar faktisk å stilla spørsmål ved kva eit musikkverk er, mens vi lyttar avteiknar også våre eigne førestillingar og forventningar til verket seg. Førestillingar om ei forteljing utspeilt over tid, eit tema, ei stadig tettare utvikling, høgdepunkt og avspenning. Nettopp den spontane, leikande tilnærminga hos Asheim rykkjer oss ut av alle slike vante tankebanar, og gjer det dermed muleg å få auge på dei.
Det gir assosiasjonar til poeten Øyvind Bergs måte å bruka språket på. Han smett ut og inn av det trivielle og tradisjonelle språket, sett det saman på nya måtar, drar oss inn i ein fortetta ordleik som ikkje bare er nyskapande, men som også stiller spørsmål ved vedtatte sanningar om høgt og lågt, makt og avmakt i måtar å bruka språk på. Som Berg uttrykkjer Asheim seg innanfor kunstretningar med tunge tradisjonar og konvensjonar, og bruker den inngående kjennskapen sin til å stilla spørsmål ved dei. Gjennom å leika. Det er difor denne innspelinga ikkje bare blir sær, men frydefull tåkrøllande, tankevekkjande særeigen.»

Solveig Grødem Sandelson

16 Pieces For Organ
NILS HENRIK ASHEIM: 16 PIECES FOR ORGAN (SOFA507)
Terningkast: 5

«Elegant berserkgang på kirkeorgel.
Først skrev Nils Henrik Asheim bryllupsmarsjen til kronprins Haakon og Mette-Marit. Så gikk han berserk på orgelet i Oslo domkirke. Det siste er det blitt en glimrende plate av. Asheim går løs på fulltonende orgelklang, prustende fløytelyder og slamrende mekanikk med den samme musikaliteten. Ut av dette kommer relativt korte stykker, sprutende av lyder man knapt ante bodde i instrumentet, kombinert på elegante frekke måter. Sjelden er friimprovisert musikk så klar, konsis og tiltalende som her, uten at den lekende og lyttende grunnstemningen blir borte. Platen er en ditto svir for nysgjerrige ører.»

Astrid Kvalbein

«Det er ikke ofte at Ballade slår til med anmeldelser av hverken konserter eller plater. Men så dreier da heller ikke dette seg om en hvilksomhelst utgivelse. Vi snakker om Nils Henrik Asheims «16 Pieces For Organ», som for en tid tilbake ble sluppet på det norske improvisasjonsselskapet Sofa. «En liten instrumental revolusjon», mener Ballades begeistrede anmelder Hild Borchgrevink, som tror at Domkirkens store orgel må ha kost seg fælt under fingrene til Asheim.

Hild Borchrevink

«Dyrisk i Domkirken
Tilnærmingen til orgelet som fysisk objekt er med på å gjøre Nils Henrik Asheim 16 pieces for organ til en flott lytteropplevelse.

Nils Henrik Asheim er en erfaren komponist, respektert for en rekke komposisjoner for ensembler og orkestre. Hans siste større komposisjon var ”Turba”, fremført av Bergen filharmoniske orkester, solister og kor våren 2000. Asheim har imidlertid en bakgrunn som organist, og han har også åpenbart dyrket et hemmelig sidespor som improvisator. Denne tilbøyeligheten til det improviserte ble utforsket i full skala den 16 og 17 desember 2001, i nærkamp med orgelet i Oslo Domkirke.
Resultatet av dette møtet er å få kjøpt i form av en plate på impro-labelen Sofa, med den sobre tittelen Nils Henrik Asheim: 16 pieces for organ. Tittelen må ikke forlede en til å tro at det her dreier seg om pene småstykker for orgel, vi snakker om heftig orgelimprovisasjon.
Innenfor den klassiske musikken er orgelimprovisasjonen en disiplin med lange tradisjoner, en siste rest av en levende improvisasjonskultur som har forsvunnet i de fleste andre instrumentalsammenhenger. Gjennom hele det 20. århundre har orgelimprovisasjonen blitt praktisert og undervist i kirker og på musikkonservatorier, ofte med relativt konvensjonelle resultater à la ”improviser-din-egen-fuge”. I tilfellet Asheim snakker vi om et helt annet spill, på alle måter. Han betrakter orgelet som en samling lydkilder med de tre hovedelementene luft, mekanikk og piper, og utforsker instrumentet i lys av disse kategoriene. Denne tilnærmingen til orgelet som fysisk objekt er med på å gjøre 16 pieces for organ til en flott lytteropplevelse.
”Livsbejaende” var det første adjektivet jeg tenkte på da jeg satte meg ned for å forsøke å beskrive denne musikken. Og en slik karakteristikk er ikke helt fremmed for kirkemusikken, man kan for eksempel plassere den franske organisten og komponisten Olivier Messiaen med sine ekstatiske klangutbrudd innenfor en tradisjon av livsbejaelse. Selv om 16 pieces for organ ikke har mye med kirkemusikk å gjøre, har Asheim i likhet med Messiaen evnen til å kombinere det livsbejaende med det hemmelighetsfulle og transcendentale.
Klanglige utbrudd av nærmest voldelig fysisk karakter veksler med lavmælte partier, og man undrer seg over hvordan alle disse lydene kan komme ut av et orgel. Asheim gjenskaper orgelelet i sitt bilde, til et nytt og uhørt instrument, og vi hører instrumentet i ferd med å utforske sin egen anatomi. Flere av satsene konsentrerer seg om (u)lyder av orgelmekanikk og luftlyder, avbrutt av korte øyeblikk hvor orgelet plutselig husker seg selv i utbrudd av riktig orgelbrus. Denne rikhodigheten av fysisk-musikalske former får meg til å tenke på salige Edgard Varese og hans fantasier om frie lydbevegelser frigjort fra de tradisjonelle instrumentenes begrensninger.
Enkelte av de 16 stykkene høres ut som elektronisk musikk realisert på orgel, og gir lytteren en følelse av å bli innviet i hemmeligheter som orgelet blir fralurt i improvisasjonsøyeblikket. Et pluss også for lydopptaket, som balanserer det direkte og hemmelighetsfulle i musiseringen på en fin måte.
Instrumentets fysiske størrelse og de akustiske avstandene i opptaket er med på å skape en helt spesiell stemning som undertegnede av en eller annen grunn forbinder med urtid. Flere av sporene fremkaller et forhistorisk scenario, med dinosaurer og alskens kjempeskapninger som lunter omkring i urskogene og utstøter sine underlige lyder. Av og til barker et par sammen i kamp med brøl og ståk, andre ganger synges det kjærlighetssanger. Det er også noe dyrisk over Asheims traktering av instrumentet, det er ikke vanskelig å forestille seg hans fysiske utskeielser over klaviatur, pedaler og mekanikk. Direkte kroppslig og til tider riktig aggressivt må det ha blitt de to førjulsdagene i domkirken. Men ikke hele tiden: Asheim har lagt inn et par ”hvileskjær”, hvor han bryter opp formen med autistisk-poetiske småsnutter på grensen til det melodiske. Her hører vi små celler som roterer rundt seg selv og etablerer mønstre av nesten-repetisjon. Asheim utforsker dette mellomrommet mellom den strenge gjentagelsen og den frie utviklingen med nesten irriterende sikker hånd. Selv om disse øyeblikkene nok er ment som avbrudd, gir de samtidig en opplevelse av subtil kleinkunst.
Man kan heller ikke unngå å legge merke til det fine kompositoriske grepet på denne platen. Både storformen på de 48 minuttene som helhet og indre struktur i de enkelte stykkene avslører at Asheim ikke la fra seg komponisthatten i våpenrommet. Dette er absolutt et pre for platen (selv om de mest innbitte improvisasjonselskere muligens ville ønsket seg et løsere grep om det improviserte øyeblikk). De ulike sporene har klare identiteter, utviklingen av musikalske ideer er stringent og organisk samtidig som musikken med jevne mellomrom bryter i uventede sprang, slik at lyttesituasjonen sjelden blir forutsigbar. Dersom Nils Henrik Asheim dukker opp på en orgelkrakk nær deg, er det bare å sette seg på kirkebenken med ørene på stilk.»

Eivind Buene

Fascinerende

Like før jul i fjor satte komponist og organist Nils Henrik Asheim seg til orgelkrakks i Oslo domkirke og spilte inn 16 korte, friimproviserte stykker.

Der-og-da-komposisjoner, altså, et slags musikalsk kardiogram over Asheims kreative energi i gjerningsøyeblikket, omhyggelig tatt opp av Audun Strype og i vår utgitt på selskapet som har spesialisert seg på nettopp frisjangeren.

For en lytter er vanligvis tonalitet og rytme det som gjør musikk «tilgjengelig». I friimpro, ofte løsrevet fra begge deler, blir andre elementer avgjørende, først og fremst dynamikken, klangbruken, dramaturgien gjennom hele konserten eller plata. Asheims 16 stykker er en fascinerende trip , full av små og store overraskelser, og med katedralmektigheten som vital medspiller. I all sin fragmenterte velde byr musikken i sannhet på annerledes musikalsk kost, men enkelte ganger er ikke veien til Bach så lang som førsteinntrykket gir inntrykk av.

Terje Mosnes