Lady lord

Da Emo Albino spilte på Kongsberg Jazzfestival i fjor, måtte jeg jobbe meg inn i musikken. Forventningene til Ingar Zach og Ivar Grydeland, to av landets fremste improvisasjonsmusikere, var høye, og det de presenterte hadde et sunt overraskende drag. Nå som musikken foreligger mikset og mastret av Giuseppe Ielassi, rykker den meg straks nærmere. Det halvtime lange sporet «Lady Lord» svulmer forsiktig og flørter med det massive, for deretter å dekonstrueres nennsomt. Skjøre lydpartikler og muskuløse droner, virvler og skraping inngår i teksturen. Lagene i musikken flukturerer og bærer på hemmeligheter. Det er mørkt og godt å lytte til. Denne duoen har virkelig et forhold til sitt eget stoff.

Why aren't there more things out there at this duration? Just under half an hour of quick-witted improvisation from Ingar Zach and Ivar Grydeland at the Kongsberg Jazzfestival 2010. The engine room end of No Spaghetti Edition has a well-attested relationship as a duo, notably on «You should have seen me before we first met», also made for Zach's SOFA imprint, but this is exceptional, a series of overlapping enquiries, encounters that don't immediately seem like a meeting of minds but don't sound antagonistic either, unison swerves and a delicately distributed leavening of silence between the brittle, fragmentary tones.

Emo Albino is a free improvisation duo consisting of Ingar Zach and Ivar Grydeland, the co-founders of the Sofa label, two thirds of the groupe Huntsville, and two long-standing members of No Spaghetti Edition. These two have been playing together for a long time. Lady Lord is a short record (30 minutes) featuring a single improvisation recorded at the Kongsberg jazz festival in 2010. The improvisation unfolds mostly in the bass register, with plenty of subtle frequencies interacting without a care for melody or rhythm. Very dense listening from these two, although the music itself is pretty stripped down. A convincing effort.

Albino. Bak hvitt, langt, gjerne krøllete hår skjuler seg to bleke øyne, gjerne innrammet av tykke brilleglass og med helt individuelle hensikter hva fokusering angår. Papirtynn hud hvor man ser de blågrønne blodårene forgreine seg, man fornemmer pulsen utgått fra deres ivrig pumpende hjertemuskel som en livgivende rytme av dobbeltslag. En skjør organisme som gjemmer seg bak tykke lag tøy og solkrem for ikke å eksplodere i skarlagensfargede solutslett. En bit elfenben i terakottafarget menneskestrøm, eller en flik av kvarts i rødlig sandsten. Emo Albino er også en organisme, men ikke av kjøtt og blod. Strenger og skinn, trekasser og cymbaler, buer og bokser utgjør kroppen, initiert av elektriske impulser i utøvernes kreative hjernehalvdeler utføres gestikulasjoner med hensikt å vekke Emo til live – ikke som en skinnkledt, øyesminket og selvskadende ungdom, men som en summende, boblende, susende og spill levende sønn av dr. Frankenstein. På sin tredje plate som duo strekker Grydeland og Zach strikken enda litt lenger i statisk retning – med et spenningsfylt støymonster som igjen bygger opp under deres status som noen av våre mest stilsikre, kompromissløse og uredde improvisatører.

I don't have much time today. Hence a very short review about some exceptional minimalist noise by Norwegians Ingar Zach and Ivar Grydeland. On their first album the former played percussion and the latter guitar. Now, they are credited with «music». And that's how it sounds : shades of sounds, hovering in the air like dark fog obfuscating any sense of clarity and direction, really dark, ominous, foreboding. The soundtrack for nightmares. I have praised Zach's vision of music before. This is in the same vein. And equally compelling. This is not jazz. This is not noise. This is not electronic music. This is something else.