Jazznytt

 

Albino. Bak hvitt, langt, gjerne krøllete hår skjuler seg to bleke øyne, gjerne innrammet av tykke brilleglass og med helt individuelle hensikter hva fokusering angår. Papirtynn hud hvor man ser de blågrønne blodårene forgreine seg, man fornemmer pulsen utgått fra deres ivrig pumpende hjertemuskel som en livgivende rytme av dobbeltslag. En skjør organisme som gjemmer seg bak tykke lag tøy og solkrem for ikke å eksplodere i skarlagensfargede solutslett. En bit elfenben i terakottafarget menneskestrøm, eller en flik av kvarts i rødlig sandsten. Emo Albino er også en organisme, men ikke av kjøtt og blod. Strenger og skinn, trekasser og cymbaler, buer og bokser utgjør kroppen, initiert av elektriske impulser i utøvernes kreative hjernehalvdeler utføres gestikulasjoner med hensikt å vekke Emo til live – ikke som en skinnkledt, øyesminket og selvskadende ungdom, men som en summende, boblende, susende og spill levende sønn av dr. Frankenstein. På sin tredje plate som duo strekker Grydeland og Zach strikken enda litt lenger i statisk retning – med et spenningsfylt støymonster som igjen bygger opp under deres status som noen av våre mest stilsikre, kompromissløse og uredde improvisatører.