The sea looks green when the sky is grey

Anita Kaasbøll og Michael Francis Duch holder i kveld sin eksamenskonsert som mastergradsstudenter i improvisert musikk, og det meste av materialet vil de hente fra albumet «The Sea Looks Green When The Sky Is Grey», som utgis samtidig med konserten. 
På det knapt halv time lange albumet spiller de sammen med grekeren Nikos Veliotis, og i lange sekvenser av den improviserte musikken er det hans cello som er mest hørbar. Veliotis spiller langstrakte, dvelende toner som flettes inn i de musikalske mønstrene Anita Kaasbøll og Duch lager. 
Kaasbøll er kjent fra Trondheim Voices og andre vokale sammenhenger, men stemmen hun bruker i mer tradisjonelle jazzsammenhenger er knapt til å kjenne igjen her. Hun lager vokale lyder som er elektronisk fordreid slik at stemmen hennes klinger som et instrument på linje med Veliotis' cello og Duchs kontrabass. 
Resultatet er særpreget, og det ligger milevis unna tradisjonell jazz. Men dette albumet, og sannsynligvis også konserten i kveld, er verken skremmende eller vanskelig. Kaasbøll og Duch lager dvelende, mørke stemninger som krydres av toner som gir kontrast og liv. Resultatet er fascinerende for den som også liker musikk man ikke tramper takten til.Anita Kaasbøll og Michael Francis Duch holder i kveld sin eksamenskonsert som mastergradsstudenter i improvisert musikk, og det meste av materialet vil de hente fra albumet «The Sea Looks Green When The Sky Is Grey», som utgis samtidig med konserten. 
På det knapt halv time lange albumet spiller de sammen med grekeren Nikos Veliotis, og i lange sekvenser av den improviserte musikken er det hans cello som er mest hørbar. Veliotis spiller langstrakte, dvelende toner som flettes inn i de musikalske mønstrene Anita Kaasbøll og Duch lager. 
Kaasbøll er kjent fra Trondheim Voices og andre vokale sammenhenger, men stemmen hun bruker i mer tradisjonelle jazzsammenhenger er knapt til å kjenne igjen her. Hun lager vokale lyder som er elektronisk fordreid slik at stemmen hennes klinger som et instrument på linje med Veliotis' cello og Duchs kontrabass. 
Resultatet er særpreget, og det ligger milevis unna tradisjonell jazz. Men dette albumet, og sannsynligvis også konserten i kveld, er verken skremmende eller vanskelig. Kaasbøll og Duch lager dvelende, mørke stemninger som krydres av toner som gir kontrast og liv. Resultatet er fascinerende for den som også liker musikk man ikke tramper takten til.

Den nye utgivelsen på SOFA heter ”The Sea Looks Green When the Sky is Grey”; en poetisk og billedskapende tittel som kun på en høyst abstrakt måte relaterer seg til musikken. Den greske cellisten Nikos Veliotis, kjent blant annet fra samarbeidet med Ingar Zach og Martin Küchen i bandet Looper, presenterer sammen med norske Anita Kaasbøll (vokal) og Michael Francis Duch (kontrabass) tre dronebaserte improvisasjoner. Fra en betydelig mengde innspilt materiale har trioen gjort et stramt, halvtimes langt redigert utdrag. Resultatet er et enhetlig og kompakt uttrykk. Lyden er tett, uten noen gang å føles tung eller dorsk. Tempoet er moderat og konstant, stemningen dvelende og mørk. Veliotis, med sine avmålte og vedholdende buestrøk, virker å være akslingen som bærer musikken. Duch gir den kraft og vitalitet, mens Kaasbølls selsomme gutturale abstraksjoner besøger farge og tekstur. Mark Wastell har skrevet en tekst til plateomslaget der han trekker frem legendariske Dream Syndicate – populært kalt ”the big bang of minimalism” – som historisk forelegg for trioen Veliotis/ Kaasbøll/ Duch. For så vidt betimelig. Samtidig vil en nærmere undersøkelse av forholdet avdekke eller aksentuere inntrykket av måtehold og selvbeherskelse hos sistnevnte. All dronebasert musikk har i seg et element av kjedsomhet. Denne kan være god eller dårlig, hypnotiserende og mentalt rensende eller ganske enkelt enerverende. ”The Sea Looks Green…” er kjedelig den også. Men det er en sober og elegant kjedsomhet, og så absolutt av den velgjørende sorten.

Den avdempede atmosfæren strutter av underliggende kraft. Musikken virker både gjennomreflektert, fri og uanstrengt

Steeped in free-form minimalism, there’s a subliminal and ethereal beauty that serves as an axis here