Adresseavisen

Anita Kaasbøll og Michael Francis Duch holder i kveld sin eksamenskonsert som mastergradsstudenter i improvisert musikk, og det meste av materialet vil de hente fra albumet «The Sea Looks Green When The Sky Is Grey», som utgis samtidig med konserten. 
På det knapt halv time lange albumet spiller de sammen med grekeren Nikos Veliotis, og i lange sekvenser av den improviserte musikken er det hans cello som er mest hørbar. Veliotis spiller langstrakte, dvelende toner som flettes inn i de musikalske mønstrene Anita Kaasbøll og Duch lager. 
Kaasbøll er kjent fra Trondheim Voices og andre vokale sammenhenger, men stemmen hun bruker i mer tradisjonelle jazzsammenhenger er knapt til å kjenne igjen her. Hun lager vokale lyder som er elektronisk fordreid slik at stemmen hennes klinger som et instrument på linje med Veliotis' cello og Duchs kontrabass. 
Resultatet er særpreget, og det ligger milevis unna tradisjonell jazz. Men dette albumet, og sannsynligvis også konserten i kveld, er verken skremmende eller vanskelig. Kaasbøll og Duch lager dvelende, mørke stemninger som krydres av toner som gir kontrast og liv. Resultatet er fascinerende for den som også liker musikk man ikke tramper takten til.Anita Kaasbøll og Michael Francis Duch holder i kveld sin eksamenskonsert som mastergradsstudenter i improvisert musikk, og det meste av materialet vil de hente fra albumet «The Sea Looks Green When The Sky Is Grey», som utgis samtidig med konserten. 
På det knapt halv time lange albumet spiller de sammen med grekeren Nikos Veliotis, og i lange sekvenser av den improviserte musikken er det hans cello som er mest hørbar. Veliotis spiller langstrakte, dvelende toner som flettes inn i de musikalske mønstrene Anita Kaasbøll og Duch lager. 
Kaasbøll er kjent fra Trondheim Voices og andre vokale sammenhenger, men stemmen hun bruker i mer tradisjonelle jazzsammenhenger er knapt til å kjenne igjen her. Hun lager vokale lyder som er elektronisk fordreid slik at stemmen hennes klinger som et instrument på linje med Veliotis' cello og Duchs kontrabass. 
Resultatet er særpreget, og det ligger milevis unna tradisjonell jazz. Men dette albumet, og sannsynligvis også konserten i kveld, er verken skremmende eller vanskelig. Kaasbøll og Duch lager dvelende, mørke stemninger som krydres av toner som gir kontrast og liv. Resultatet er fascinerende for den som også liker musikk man ikke tramper takten til.