Yesterday night you were sleeping at my place

«Det står respekt av dette trekløverets evne til å meisle ut egenart på et område som er tett befolket.

Arild R. Andersen

Bak bandnavnet MUTA skjuler følgende annerledes musikanter seg: Britiske Rhodri Davies, som spiller forsterka harpe og behandler elektronikk, italienske Alessandra Rombolá på fløyter og flis-installasjon og vår egen Ingar Zach på perkusjon og ymse elektroniske dippedutter.

De to første er relativt ubeskrevne blad for meg, mens Zach gjennom det siste tiåret både som utøvende musikant og som sjef for det grensesprengende plateselskapet SOFA sammen med Ivar Grydeland, har åpna opp musikalske dører som mange knapt ante fantes.

Frijazz med impulser fra nær sagt alt som finnes av musikk, støy, elektronikk og gudene vet hva, har vært og er utgangpunktet for den musikalske filosofien bak SOFA og dermed også Zachs musikkanskuelse.

Slik er det også på ”Yesterday Night You Were Sleeping at My Place” – der både tittelen på ”låtene” og CD-en er henta fra bilder av den libanesiske maleren Mazen Kerbaj. Hele utgivelsen er også tilegna Kerbaj og det libanesiske folk. Utgangpunktet er seks elektro-akustiske komposisjoner/ideer fra Zach – pluss en av Davies – som blei til sammen med teknikeren/musikanten ”alle”, uansett sjanger, vil jobbe med nå: Kåre Chr. Vestrheim.

Det er tøft, det er heftig, det er vakkert, det er sært, det er reflekterende, det er urovekkende, det er annerledes, det er stygt og det er aldri likegyldig. Ingar Zach fortsetter på sitt kompromissløse korstog – nå sammen med to nye venner for meg – og det blir aldri kjedelig å følge han.

MUTAS «Yesterday Night You Were Sleeping at My Place» (Sofa) er nok et eksempel på en cd som aldri ville ha fått plass på utgivelseslistene til et av de store plateselskapene. Den (støy) improviserende trioen består av Ingar Zach (perkusjon og diverse elektroniske dingser), Alessandra Rombolá (vanlige og preparerte fløyter) og Rhodri Davies (forsterket harpe, elektronikk), og siden Zach i sin tid startet Sofa sammen med Ivar Grydeland, er det rimelig å anta at kontraktsforhandlingene om utgivelse gikk smertefritt. Heller ikke dette er musikk som innbyr til slowfox i seine sommerkvelder, her er det mer snakk om mangefargede lydbilder som glir forbi, noen ganger lyriske og romantiske, andre ganger nærmere det motsatte. Å lytte til plater som «Stalk» og «Yesterday Night You Were Sleeping at My Place» er som å vandre omkring i et galleri for abstrakt kunst, hva du får ut av innsatsen, er mye opp til deg selv, dine referanser og din egen fantasi. Ingenting er ferdig tygd for deg og du har ingen garanti for at du vil like serveringen, men nettopp der ligger også spenningen ved slike musikalske streif utenom P1, P3, P4 og alle de andre strengt formaterte kanalene som gjør sitt beste for å redusere musikkmangfoldet.

Terje Mosnes

MUTA er en konstellasjon bestående av Ingar Zach (slagverk/elektronikk), italienske Alessandra Rombolá på fløyter og flis-installasjoner(!) og britiske Rhodri Davies som spiller på forsterket harpe/elektronikk - det er uansett ikke lett å adskille hva som er hva til enhver tid her. 

Yesterday Night You Were Sleeping at My Place er trioens debutplate, og består av improviserte elektro-akustiske lydcollager preget av rumlende, urolig støy/musique concrete liggende som et ubehagelig atmosfærisk teppe bak i skyggen, av og til skjærende ut i små rødglødende stikk. "Ekte" lyder høres ut til å være mikset med instrumenter og behandlet elektronisk. Det er i det hele mye underlagslyd, gnisninger, stemmer som svever forbi, tikking, klipping og rasling. Det er et rent Eraserhead-univers MUTA skaper på sitt gedigne - både i lyd, kraft og lengde - åpningsspor Hamida. Innledet av en lang drone utvikler Hamida seg, dras frem av kjettinger og flammer, og etterlater seg dype, dype avtrykk med sitt påståelige og tungladde uttrykk. 

MUTA søker aldri å matche denne kraftfulle og illevarslende åpningen, og åpner etter hvert for færre lag og større rom for enkeltelementer utover på platen; være seg spretting av baller eller enkeltstående fløytelyder opphevet fra synlig struktur og oppløst fra en tydelig sammenheng. Det er duket for mange overraskelser for den som ønsker å dykke ned i disse collagene, og om denslags søken tiltaler vil nok Yesterday Night You Were Sleeping at My Place være høyst tiltalende. 

Kanskje på grunn av den harde konflikten i Libanon under innspillingen med Kåre Chr. Vestrheim, er platen dedisert det libanesiske folk og i særdeleshet artisten Mazen Kerbaj, som også har spilt i Norge i regi av Dans for Voksne og er tilknyttet Moukhtabar Ensemble

Bjørn Hammerseng

Flute, harp and percussion are the principal instruments on this recording, though you’d be hard pressed to identify them during the opening measures of “Hamida”, the longest track on the CD. But the buzzing, pulsing drone with which it begins gradually opens out into flute articulations that sound like jets of steam, a barrage of muffled percussion, and various harp-generated supplementary drones. The MUTA soundworld gets richer, louder and more pressurised as the track progresses, and when it thins out towards the end the players’ deft improvisatory gestures become apparent. Rhodri Davies (amplified harp, electronics) has been exploring material similar to this for quite some time with Mark Wastell in Broken Consort, and the delicate balance he strikes there between instrumental technique and raw sound manipulation is matched here in his collaboration with Alessandra Rombolá (flutes, preparations) and the instigator of this project, Ingar Zach (percussion, electronic devices/sound machines).

MUTA is, as the name suggests, primarily concerned with mutability, and as a group enterprise. To bring focus to the group’s improvisations, each of the seven tracks has been built on a pre-determined structure of some kind, although the structures are so discreet it’s rarely apparent what they consist of. The sequence encompassing “Dead Time”, “Passing Time” and “Vertical Time”, which moves from relatively sparse sounds strung along a time line (landscape style), to greater degrees of activity and fluidity, eventually to arrive at an almost ritual stillness, seems to offer a strong correspondence between the music and the track titles. But if the structuring element isn’t the title itself, it’s hard to say what is. No matter; what’s of greater importance is the creativity the musicians have invested in their music making, and the fact that the music they’ve made is good.

Brian Marley

Più o meno, sistematicamente, quando si parla di musica cosiddetta ‘collettiva’ si è indotti a immaginare nella mente un insieme di musicisti piuttosto esteso. Ma con un termine come ‘collettivo’ non ci si può limitare alla corporatura ‘ossea’ di un gruppo o ensemble che sia: collettivo è anche un nucleo di idee, sorte e condotte all’esterno da un agire comune, creare un caleidoscopio di note in cui lo slancio del singolo è disintegrato e anche riconoscere le linee timbriche degli strumenti diviene impossibile, in favore di un (ri)cercato oblio figurativo che includa l’artista e gli strumenti che adopera.
Il trio Muta, nato già da una discreta manciata di anni, in questo debutto discografico punta il tutto per tutto sul discorso del (pro)creare note e suonarle all’unisono, secondo un solido spirito di gruppo, lasciando a casa ogni ego individuale e brama di arguire dagli strumenti suoni, più che puliti, originali, chiari e precisi. 
Loro sono Ingar Zach (percussion and electronics devices), Rhodri Davies (amplified harp and electronics) e Alessandra Rombolá (conventional and prepared flutes), della quale si è dibattuto in passato, riguardo il cd solista uscito per la Sillón. La loro (apparente non) musica è un movimento evolutivo che cammina all’incontrario: salpa da urticanti grovigli di una fantomatica drones-noise music gutturale e ‘rudimentale’, che nei dodici minuti di Hamida farebbe impallidire anche degli incazzati di marca come i Wolf Eyes.
Lo stato ‘nichilista’ della tensione è immediatamente smorzato da Birds Wake Up in poi, con scariche capillari di low frequenz e un astratto percussionismo di oggetti casuali. Dead Time, altra chicca del disco, è un gioco ad incastro di onde risonanti e flauto alt(issim)o che acutizza (e attrae) l’ascolto per la sua ‘morbosa’ ombrosità. (Contro)tempi Zen, stop and go feldmaniani: parlano in chiaro assetto (a)simmetrico contemporaneo le tematiche di Passing Time e di una magnifica Vertical Time, simbolicamente congiunte tra loro da un confine silenzio / cascata di rumore percussivo grezzo.
Tutti i brani si edificano mediante schemi composti in partenza da Zach, fatta eccezione per Passing Time che mette in pratica una struttura di Davies, a base di tre microfoni a contatto, due bassdrums e un gong. Inoltre le composizioni traggono in generale il nome da illustrazioni pittoriche di Mazen Kerbaj, artista-fumettista libanese metropolitano (notevolissimo e di cui si consiglia la visita del sito: www.kerbaj.com) il cui diletto lo spinge non raramente dentro sfere sonore: ossia alle prese con la tromba in impro-session in duo con Franz Hautzinger e con dediche solitarie ad Evan Parker.

Sergio Eletto