Nude On Sand

Unormalt god formidlingsevne

«Nude on sand» er en slags pandoras eske av musikalske elementer.

Det norske plateselskapet SOFA har siden starten latt sterke vokalister slippe til i studio for å flytte grensene hva tradisjonell vokalmusikk angår. Tidligere har blant annet Maja Ratke og Sidsel Endresen eksperimentert på labelet. Nå er det Jenny Hval sin tur.

Jenny Hval er en fantastisk musiker. Men som vokalist, må jeg ærlig innrømme at jeg aldri har plassert henne i et toppsjikt. Dermed overrasket også hennes SOFA-utgivelse meg noe. Når det så kommer fram fra selskapet at det i Hval sitt tilfelle først og fremst er teksten som representerer det utfordrende, faller brikkene på plass. For er det en ting Hval gjør best av kanskje alle norske vokalister, så er det å utfordre lytteren med ekstremt utleverende og eksplisitte tekster, som fremdeles evner å fortelle enormt sterke historier. Som på låten «Bring it Back», der hun åpner med: «Excuse me! I think you left something at my house. My virginity. Bring. It. Back!».

Med seg på «Nude on sand» har Hval gitaristen Håvard Volden. Sammen har de skapt et nedstrippet, men allikevel komplisert lydbilde. Det er bare de to sammen, gjennom hele albumet. Hval sin stemme komplimenterer Voldens gitarspill og vice versa. Dermed framstår både stemme og strenger som instrumenter på lik linje. Plateselskapets formål, om å la teksten stå i sentrum, lykkes langt på vei. Og selv om Hval selv kanskje ikke er verdens største vokalist, besitter hun er formidlingsevne som er langt over det normale. Det er umulig å ikke la seg gripe av hennes svevende, intime beretninger.

Ofte kan et improvisasjonsformat miste noe av sin styrke ved å la seg feste digitalt. «Nude on sand» har allikevel såpass mange håndfaste retningslinjer at albumet frister til stadig flere gjennomlyttinger og albumet framstår etter hvert som en slags pandoras eske av musikalske elementer. Kjempespennende!

Terningkast 5

Oda Faremo Lindholm

Tidsånd på kornet

Elegant duo på poetisk improvisasjonsgrunn

Det gjorde sterkt inntrykk når artistene Jenny Hval og Håvard Volden satt alene med hver sin kassegitar på Landmark en gang i april i fjor. Instrumentet var som en ruvende skikkelse på Hval, som med gutteaktig bollesveis og buksene nærmest limt på bena, holdt sterke monologer over musikken. Voldens lettere sjenerte fremtoning, tidsriktig antrukket med pensko og slimfitjeans med brettet kant, skapte en dirrende, forventningsfull stemning. Stillheten mellom slagene fylte hvert hjørne og hver celle i rommet. Hvordan i all verden kan jeg huske dette så tydelig, nesten ni måneder senere?

Nå er duoen ute med sin første plate – og selv om det er vanskelig å gjenskape den nervepirrende livestemningen, har overgangen til cd-formatet fungert godt. Det er et eller annet ved det naturlige, skjøre uttrykket duoen presenterer som oppsummerer et felles ønske i tiden. Den genuint akustiske grunnstammen, med gitarklimpring, fragmentert poesi, lette bueskrap og vokale utspring som strekker seg fra skingrende høyder til hviskende, nære knitringer i mikrofonen. Dette er selve motsetningen til jaget gjennom verdensveven. Dette er lyden av det vi for tiden aller helst omgir oss med når Iphonen er tom for batteri: «tilbake til naturen», bøker om ved, hjortehorn som kleshengere, hjem til fyr i peisen og behagelig improvfolk.

Musikken ulmer likevel langt sterkere enn den nyere popkulturens inlullende kosetrend, som i den senere tid har vært lagt under lupen. Nude On Sand gir oss musikk som makter å være innbydende på tross av sitt motstandsfylte utspring, og gi den nye tidsånden en positiv vri. Her representeres motreaksjonen til teknikkjaget av det enkle, upolerte uttrykket. Muligens medisinen som trengs når den seneste produksjonen fra Popmaskin Norge A/S har skapt ubalanse i mageregionen.

Nude On Sand utvider dessuten plateselskapet SOFAs palett, som alltid har hatt et organisk fokus, men som hovedsakelig konsentrerer seg om å gi ut uvanlig, improvisert instrumentbehandling. Duoen her benytter også en del av de samme teknikkene vi finner i deler av katalogen, men i tillegg får man bruddstykker av skjev blues, folkpop og andre harmoniske hvileskjær før det igjen snubles videre på elegant, naivistisk vis. De delvis absurde, hverdagslige tekstene fremføres lekent – de vekselvis fotfølger og stikker vekk fra musikkens ganglag på overraskende måter – og den rolige pulsen i musikken gir tematikken tid til å feste seg.

Den selvpålagte nakenheten, tiltenkte naiviteten og selvbevisste særheten gjør at musikken grenser farlig nær pretensiøs. Det er likevel snakk om en fordringsfullhet av den gode sorten, som sjarmerer istedenfor å støte fra seg, og gir lytteren en følelse av å være på trygg grunn. Selv om det er skranglete, faller det aldri fra hverandre, og du kan nyte improvisasjonene og ordleken den nærmest perfekte lille halvtimen albumet varer.

Stephan Meidell

Jenny Hval er i mine øyne en av våre sterkeste sangere, hvis man iberegner hennes sterke kvaliteter som tekstforfatter og blikk for språklige spissfindigheter. Duoen «Nude on Sand» med livsledsager Håvard Volden oppsto etter en rekke bestillingsverk, blant annet til foreningen Ny Musikk. Som på utgivelsen Viscera (Rune Grammofon 2011) danner kroppen ofte et utgangspunkt for de poetiske tekstene, flere av tekstene er også hentet herfra. Men det er et komplett nedstrippet lydbilde vi møter, kun to gitarer og Hvals lyse stemme utgjør den drøye halvtimen med mer eller mindre improvisert musikk på Nude on Sand. Kontrasten mellom Hvals rå og upolerte gitarspill, som ofte kompletterer vokalen som et tredje element; tekst, melodi, gitar; og Voldens finslepne Derek Bailey-improgitar er slående, de forskjellige innfallsvinklene kompletterer hverandre og skaper stadige overraskelser. Hval veksler lynhurtig fra Sidsel Endresen-aktig spoken word til hviskende poesi, fra stratosfæriske soprantoner til popsang som PJ Harvey. Gebrokkent engelsk avløses av den peneste Oxford-uttale. Det improviserte preget som dette fører til er noe av grunnen til at jeg setter Hval så høyt: evnen til å inkorperere inntrykk fra en rekke sjangere, like ofte fra undergrunnen som fra blues eller folk eller andre alternative former for kunstuttrykk, og sette sitt eget umiskjennelige stempel på det. Evnen til å lage kunst, rett og slett.

Svein Magnus Furu

Her new album, following last year’s wonderful Viscera, is a collaboration with jazz guitarist Håvard Volden. It’s not jazz or even folk although parts evoke the Incredible String Band at their most drifting. Showcasing her conversational yet detached voice, the literate songs draw on the poetry of Hungary’s Agnes Lehóczky and dig into Hval’s exploration of the tension between the body’s conscious and involuntary functions. The sparse Nude on Sand shows that even bare bones can create an impact.

Kieron Tyler

4.7 of 5

Jenny Hval’s songs are incredibly raw and visceral affairs in which she exposes her every emotion, as beautiful or disturbing as it is. On Viscera, the album she published last year on Rune Grammofon, she took this so far as to draw an extremely astute and crude picture of the human body and exhibit an incredibly vast array of bodily functions, hers and that of others, woven into wonderful miniature pop songs. One of her companions on that journey was guitarist Håvard Volden, with whom she has teamed up to form Nude On Sand. With two guitars and one voice, they present a less polished version of Hval’s work. Here more than on any of her previous projects, Hval is left utterly exposed and vulnerable as a vocalist, but, for anyone who has seen her perform live, it is a position she thrives on and thoroughly relishes.

Hval’s lyrics are as disconcertingly honest and surreal as on Viscera; her choice of words and the way she assembles them into penetrating stories, which at once make no sense yet are exceedingly meaningful, is exacerbated by the extreme minimalism of the instrumentation supporting them. Her vocal performance here is equally as challenging, as she sings, talks, breathes, whispers, screams, shrieks, snores or sighs her way through these seven songs, always searching the narrowest point between beauty and ugliness. This can take many forms; the brazen candour of Bring It Back (‘I think I left something at your house… oh yes, my virginity. Bring it back.’); the heady vocalises of Enough With The Breathing I, which she turns into a much more grating experience later on Enough With The Breathing II, on which she alternates between spoken words (‘Upside down, I felt my organs falling through my throats, one by one, lungs, liver, liver, lungs, and then the vocal cords… and the vocal cords flowed like seaweed, out of my mouth’) and piercing screeches; the obsessive repetitions of Running Down My; the lyrical sparsity of Body Tambourines…

This album is not an easy one to get one’s head around. Unlike on Viscera where instrumentation often took the edges off Hval’s most brutal effusions, everything here is devised to be seen, heard, witnessed. The sheer ascetic surrealism of this record takes some doing to stomach, but this is very much why Jenny Hval is now getting much attention. She is, like Sidsel Endresen or Maja Ratkje, a fearless performer and artist, who knows no boundaries and is incapable of compromising. Håvard Volder may be a quiet companion here, but he is one who just gets her and therefore proves a vital associate.

Bruno Lasnier

Jenny Hval’s songs are incredibly raw and visceral affairs in which she exposes her every emotion, as beautiful or disturbing as it is. On Viscera, the album she published last year on Rune Grammofon, she took this so far as to draw an extremely astute and crude picture of the human body and exhibit an incredibly vast array of bodily functions, hers and that of others, woven into wonderful miniature pop songs. One of her companions on that journey was guitarist Håvard Volden, with whom she has teamed up to form Nude On Sand. With two guitars and one voice, they present a less polished version of Hval’s work. Here more than on any of her previous projects, Hval is left utterly exposed and vulnerable as a vocalist, but, for anyone who has seen her perform live, it is a position she thrives on and thoroughly relishes.

Hval’s lyrics are as disconcertingly honest and surreal as on Viscera; her choice of words and the way she assembles them into penetrating stories, which at once make no sense yet are exceedingly meaningful, is exacerbated by the extreme minimalism of the instrumentation supporting them. Her vocal performance here is equally as challenging, as she sings, talks, breathes, whispers, screams, shrieks, snores or sighs her way through these seven songs, always searching the narrowest point between beauty and ugliness. This can take many forms; the brazen candour of Bring It Back (‘I think I left something at your house… oh yes, my virginity. Bring it back.’); the heady vocalises of Enough With The Breathing I, which she turns into a much more grating experience later on Enough With The Breathing II, on which she alternates between spoken words (‘Upside down, I felt my organs falling through my throats, one by one, lungs, liver, liver, lungs, and then the vocal cords… and the vocal cords flowed like seaweed, out of my mouth’) and piercing screeches; the obsessive repetitions of Running Down My; the lyrical sparsity of Body Tambourines…

This album is not an easy one to get one’s head around. Unlike on Viscera where instrumentation often took the edges off Hval’s most brutal effusions, everything here is devised to be seen, heard, witnessed. The sheer ascetic surrealism of this record takes some doing to stomach, but this is very much why Jenny Hval is now getting much attention. She is, like Sidsel Endresen or Maja Ratkje, a fearless performer and artist, who knows no boundaries and is incapable of compromising. Håvard Volder may be a quiet companion here, but he is one who just gets her and therefore proves a vital associate.

Her new album, following last year’s wonderful Viscera, is a collaboration with jazz guitarist Håvard Volden. It’s not jazz or even folk although parts evoke the Incredible String Band at their most drifting. Showcasing her conversational yet detached voice, the literate songs draw on the poetry of Hungary’s Agnes Lehóczky and dig into Hval’s exploration of the tension between the body’s conscious and involuntary functions. The sparse Nude on Sand shows that even bare bones can create an impact.

Jenny Hval er i mine øyne en av våre sterkeste sangere, hvis man iberegner hennes sterke kvaliteter som tekstforfatter og blikk for språklige spissfindigheter. Duoen «Nude on Sand» med livsledsager Håvard Volden oppsto etter en rekke bestillingsverk, blant annet til foreningen Ny Musikk. Som på utgivelsen Viscera (Rune Grammofon 2011) danner kroppen ofte et utgangspunkt for de poetiske tekstene, flere av tekstene er også hentet herfra. Men det er et komplett nedstrippet lydbilde vi møter, kun to gitarer og Hvals lyse stemme utgjør den drøye halvtimen med mer eller mindre improvisert musikk på Nude on Sand. Kontrasten mellom Hvals rå og upolerte gitarspill, som ofte kompletterer vokalen som et tredje element; tekst, melodi, gitar; og Voldens finslepne Derek Bailey-improgitar er slående, de forskjellige innfallsvinklene kompletterer hverandre og skaper stadige overraskelser. Hval veksler lynhurtig fra Sidsel Endresen-aktig spoken word til hviskende poesi, fra stratosfæriske soprantoner til popsang som PJ Harvey. Gebrokkent engelsk avløses av den peneste Oxford-uttale. Det improviserte preget som dette fører til er noe av grunnen til at jeg setter Hval så høyt: evnen til å inkorperere inntrykk fra en rekke sjangere, like ofte fra undergrunnen som fra blues eller folk eller andre alternative former for kunstuttrykk, og sette sitt eget umiskjennelige stempel på det. Evnen til å lage kunst, rett og slett.

Tidsånd på kornet

Elegant duo på poetisk improvisasjonsgrunn

Det gjorde sterkt inntrykk når artistene Jenny Hval og Håvard Volden satt alene med hver sin kassegitar på Landmark en gang i april i fjor. Instrumentet var som en ruvende skikkelse på Hval, som med gutteaktig bollesveis og buksene nærmest limt på bena, holdt sterke monologer over musikken. Voldens lettere sjenerte fremtoning, tidsriktig antrukket med pensko og slimfitjeans med brettet kant, skapte en dirrende, forventningsfull stemning. Stillheten mellom slagene fylte hvert hjørne og hver celle i rommet. Hvordan i all verden kan jeg huske dette så tydelig, nesten ni måneder senere?

Nå er duoen ute med sin første plate – og selv om det er vanskelig å gjenskape den nervepirrende livestemningen, har overgangen til cd-formatet fungert godt. Det er et eller annet ved det naturlige, skjøre uttrykket duoen presenterer som oppsummerer et felles ønske i tiden. Den genuint akustiske grunnstammen, med gitarklimpring, fragmentert poesi, lette bueskrap og vokale utspring som strekker seg fra skingrende høyder til hviskende, nære knitringer i mikrofonen. Dette er selve motsetningen til jaget gjennom verdensveven. Dette er lyden av det vi for tiden aller helst omgir oss med når Iphonen er tom for batteri: «tilbake til naturen», bøker om ved, hjortehorn som kleshengere, hjem til fyr i peisen og behagelig improvfolk.

Musikken ulmer likevel langt sterkere enn den nyere popkulturens inlullende kosetrend, som i den senere tid har vært lagt under lupen. Nude On Sand gir oss musikk som makter å være innbydende på tross av sitt motstandsfylte utspring, og gi den nye tidsånden en positiv vri. Her representeres motreaksjonen til teknikkjaget av det enkle, upolerte uttrykket. Muligens medisinen som trengs når den seneste produksjonen fra Popmaskin Norge A/S har skapt ubalanse i mageregionen.

Nude On Sand utvider dessuten plateselskapet SOFAs palett, som alltid har hatt et organisk fokus, men som hovedsakelig konsentrerer seg om å gi ut uvanlig, improvisert instrumentbehandling. Duoen her benytter også en del av de samme teknikkene vi finner i deler av katalogen, men i tillegg får man bruddstykker av skjev blues, folkpop og andre harmoniske hvileskjær før det igjen snubles videre på elegant, naivistisk vis. De delvis absurde, hverdagslige tekstene fremføres lekent – de vekselvis fotfølger og stikker vekk fra musikkens ganglag på overraskende måter – og den rolige pulsen i musikken gir tematikken tid til å feste seg.

Den selvpålagte nakenheten, tiltenkte naiviteten og selvbevisste særheten gjør at musikken grenser farlig nær pretensiøs. Det er likevel snakk om en fordringsfullhet av den gode sorten, som sjarmerer istedenfor å støte fra seg, og gir lytteren en følelse av å være på trygg grunn. Selv om det er skranglete, faller det aldri fra hverandre, og du kan nyte improvisasjonene og ordleken den nærmest perfekte lille halvtimen albumet varer.

Unormalt god formidlingsevne

«Nude on sand» er en slags pandoras eske av musikalske elementer.

Det norske plateselskapet SOFA har siden starten latt sterke vokalister slippe til i studio for å flytte grensene hva tradisjonell vokalmusikk angår. Tidligere har blant annet Maja Ratke og Sidsel Endresen eksperimentert på labelet. Nå er det Jenny Hval sin tur.

Jenny Hval er en fantastisk musiker. Men som vokalist, må jeg ærlig innrømme at jeg aldri har plassert henne i et toppsjikt. Dermed overrasket også hennes SOFA-utgivelse meg noe. Når det så kommer fram fra selskapet at det i Hval sitt tilfelle først og fremst er teksten som representerer det utfordrende, faller brikkene på plass. For er det en ting Hval gjør best av kanskje alle norske vokalister, så er det å utfordre lytteren med ekstremt utleverende og eksplisitte tekster, som fremdeles evner å fortelle enormt sterke historier. Som på låten «Bring it Back», der hun åpner med: «Excuse me! I think you left something at my house. My virginity. Bring. It. Back!».

Med seg på «Nude on sand» har Hval gitaristen Håvard Volden. Sammen har de skapt et nedstrippet, men allikevel komplisert lydbilde. Det er bare de to sammen, gjennom hele albumet. Hval sin stemme komplimenterer Voldens gitarspill og vice versa. Dermed framstår både stemme og strenger som instrumenter på lik linje. Plateselskapets formål, om å la teksten stå i sentrum, lykkes langt på vei. Og selv om Hval selv kanskje ikke er verdens største vokalist, besitter hun er formidlingsevne som er langt over det normale. Det er umulig å ikke la seg gripe av hennes svevende, intime beretninger.

Ofte kan et improvisasjonsformat miste noe av sin styrke ved å la seg feste digitalt. «Nude on sand» har allikevel såpass mange håndfaste retningslinjer at albumet frister til stadig flere gjennomlyttinger og albumet framstår etter hvert som en slags pandoras eske av musikalske elementer. Kjempespennende!

Un anno fa gli aficionados della Rune Grammofon – e pochi altri – hanno assistito al debutto di una songwriter davvero coraggiosa e originale: dietro le corde e la voce cristallina di Jenny Hval si celano testi visionari, venati di una sensualità malsana e irrisolta, capaci di deviare l'espressività dell'autrice su un registro decisamente grottesco. Nel solco di quello stesso “confortevole disagio” viene inciso il mini-album dell'omonimo progetto Nude On Sand, che vede la suddetta in coppia con Håvard Volden, collega chitarrista tutt'altro che convenzionale.

Due strumentisti evidentemente talentuosi, ma che in questa sede rinunciano quasi del tutto alla certezza della loro tecnica per affidarsi alle dissonanze che – spesso in modo casuale – si sprigionano dalle loro chitarre acustiche; ed è in modo sorprendente che queste note riescono a intersecarsi andando a rafforzare la natura enigmatica dei testi che accompagnano (“Hello? Excuse me?/ I think you left something at my house.../ Oh yes... My virginity./ Bring. It. Back”). Il duo trova agio e univoca ispirazione in una formula folk della specie più libera e sbilenca, benché in ottima definizione rispetto alla tendenza dominante nella scena underground di questi ultimi anni – non a caso il pensiero va alla vocalist dei Big Blood, Colleen Kinsella. Si instaura qui, per certi versi, una straniante atmosfera neo-bucolica, come l'abbiamo già pregustata quest'anno nelle ingenue poesiole di Seamus Fogarty – gli sopravvive anche qualche tenue traccia di field recording– in generale, però, “Nude On Sand” cresce su un terreno di sperimentazioni consolidate più che su arrangiamenti del tutto premeditati.

Inevitabile che a farla da padrone sia di nuovo la straordinaria voce di Jenny Hval, tanto luminosa quanto talvolta inquietante: la sua tecnica si rivela ancor più chiaramente figlia di Meredith Monk, cui va riconosciuto il primato di ripetizioni sillabiche e di acuti improvvisi (“Running Down My”, “Enough With the Breathing II”); con la stessa audacia arriva a farsi il verso da sola, pizzicando le corde all'unisono con le sue divagazioni verbali (“Bring It Back”), intervallate da silenzi naturali e perciò carichi di tensione drammatica.
Da par suo, Volden corrode con perizia il sottile metallo delle sue corde, a mano libera e con l'archetto, fornendo un accompagnamento dinamico e decisivo per l'effetto disorientante del cantautorato di Jenny Hval. Nelle parole di Sofa Records, la loro poetica è di una “nudità beckettiana”, surrealmente essenziale, testardamente solipsistica. C'è rispetto per l'incompiutezza delle idee, che si sviluppano e si esauriscono senza alcun riguardo verso lo scorrere del tempo. Con ugual dedizione il duo circoscrive confusi bozzetti o indugia lungamente su uno stesso refrain, in modo quasi autistico. Nel labile confine tra canto e recitazione, Jenny Hval fa somigliare il tutto a un monologo schizoide, di cui le chitarre sono il perfetto parallelo strumentale.

Ogni nuovo ascolto è spiazzante, seducente – i francesi direbbero meglio “ravissant” – assolutamente unico. Con “Nude On Sand” riscopriamo l'ardore dell'avanguardia “analogica”, scevra da ornamenti e mediazioni che esulino dagli stimoli espressivi più immediati, quasi primitivi, che questo duo predilige senza riserve. Eccovi scritta un'altra pagina di creatività contemporanea degna d'essere conservata.

Michelle Palozzo