Percussion Music

Ingar Zach holder standarden for norsk impro høyt hevet. Perkusjonisten, Ingar Zach har fått fotfeste innenfor europeisk impro, et frifaglig område som stiller høye krav til orginalitet og nytenkning for dem som vil bli hørt. Zach har ved en rekke anledninger, både på plate og scene, i samspill og alene, vist at han duger. På «Percussion Music» imponerer han med en perkussiv musikalitet, der lange linjer og plutselige bevegelser fanger interessen, og en drone-lignende masse av lyd gir skiftende inntrykk. Klangen i den nedlagte sjokoladefabrikken der opptakene er gjort, gir Zach anledning til å sukre det samspillet han bedriver med seg selv.

Det er ikke ofte jeg opplever at musikere på fullt alvor gir råd om på hvordan en plate bør lyttes på. Ingar Zach er rocka når han skriver at Percussion Music bør spilles «quite loud», men noe annet når han anbefaler oss å stille spilleren på et spesifikt volum og la det stå på der hele skiva igjennom. Med respekt for det evige krasjel og den nådeløse akustikken hos gamle freia på Grünerløkka; Zach's første solotrommeplate er noe ganske annet enn Paal Nilssen-Loves tilsvarende (Sticks & Stones, SOFA 2001), den tør å bringe skolert allsidighet inn i en bevegelig menneskekube. Zach er vanligvis improens svar på Jon Skolmen, men på Percussion Music er han litt alvorlig og meditativ. Mengden av stikker og baljer er uutpustelig, men vris de om i staccato, er det bare som en overstemme som er nødt til å «forstås i sin sammenheng». Jeg tror det er panna som svetter mest. Flere av «forflytningene» overlater lytteren til åndeløs glorie - en glorie som de aller færreste friimprovisatører har, og som Zach vel kun besitter fordi han legger sjaman-parken an, og lar sine vifter og virvler og gonger og totalresonans rulle av gårde. Tilhengere av etnisk og industriell ambient har slettes ikke gått feil. Percussion Music har et skjær og en utforming som er helt unik innen norsk improv. Den har også et cover som dufter vel mye respektløs plastikk, men jo mer percussionen musiserer i det volumløse rom jo mer blir jeg.

Oscillating cathedral organ-like tones mix with an approximation of bells pealing as looping sine waves—sounding somewhat like a mini dustbuster—make their presence felt. Soon you can make out other percussion entries real and imagined.

Oslo percussionist works regularly with Euro improv heavyweights like Derek Bailey, Rhodri Davies and Charlotte Hug, but his first solo album makes one wonder why he needs collaborators at all, such is the scope and density of the music it contains. Zach is a one-man AMM, deploying a battery of techniques and instrumentation (including zither) to create a rumbling, sizzling backdrop to sharp percussive interventions that range from the delicate to the abrasive. In his ability to sound his instruments without conventional attack, extracting otherworldly textures and overtones from metal, wood and skin, he recalls amore mercurial Eddie Prevost.

The concluding section, in which Zach apparently takes a host of electric shavers to each percussive device simultaneously, is quite monstrous, with the weight of the ambient space (the album was recorded in a disused chocolate factory) adding to the oppressive menace of the music.