MUTE

Det er ikke ofte jeg opplever at musikere på fullt alvor gir råd om på hvordan en plate bør lyttes på. Ingar Zach er rocka når han skriver at Percussion Music bør spilles «quite loud», men noe annet når han anbefaler oss å stille spilleren på et spesifikt volum og la det stå på der hele skiva igjennom. Med respekt for det evige krasjel og den nådeløse akustikken hos gamle freia på Grünerløkka; Zach's første solotrommeplate er noe ganske annet enn Paal Nilssen-Loves tilsvarende (Sticks & Stones, SOFA 2001), den tør å bringe skolert allsidighet inn i en bevegelig menneskekube. Zach er vanligvis improens svar på Jon Skolmen, men på Percussion Music er han litt alvorlig og meditativ. Mengden av stikker og baljer er uutpustelig, men vris de om i staccato, er det bare som en overstemme som er nødt til å «forstås i sin sammenheng». Jeg tror det er panna som svetter mest. Flere av «forflytningene» overlater lytteren til åndeløs glorie - en glorie som de aller færreste friimprovisatører har, og som Zach vel kun besitter fordi han legger sjaman-parken an, og lar sine vifter og virvler og gonger og totalresonans rulle av gårde. Tilhengere av etnisk og industriell ambient har slettes ikke gått feil. Percussion Music har et skjær og en utforming som er helt unik innen norsk improv. Den har også et cover som dufter vel mye respektløs plastikk, men jo mer percussionen musiserer i det volumløse rom jo mer blir jeg.