Mørk monotoni
Langtrukken og statisk er også Michael Duchs andre soloplate. I sin utøvende doktorgrad fra NTNU forsket Duch på bruken av improvisasjon og åpen form i komponert musikk. Dette førte frem til de to utgivelsene Edges med verk for solo kontrabass og Cornelius Cardew: Works 1960-1970 med pianist John Tilbury og harpist Rhodri Davies. På Tomba Emmanuelle aner det oss at verket også her er komponert, eller i det minste ganske minutiøst planlagt, selv om utførelsen er helt i samme gate som de rene friimprovisasjonene til kollegaene Stefano Scodanibbio og Håkon Thelin.
Grensene mellom det komponerte og det improviserte er svevende i denne musikken. Duchs verk (eller improvisasjon?) består av distinkte episoder hvor ulike sider av kontrabassens klangmuligheter utforskes. Bassisten er alene, men har likevel en svært tilstedeværende medspiller: etterklangen i Emmanuel Vigelands mausoleum på Slemdal i Oslo.
Rommet, som har en etterklangstid på vel tyve sekunder, er blitt et ettertraktet innspillingsrom for så vel soloimproplater som Susanne Sundførs vokal på The Brothel.
Den voldsomme etterklangen gir alle småfeil lang levetid, men Duch har stålkontroll over tarmstrenger og bue. Han utnytter lokalets beskaffenhet til å belyse instrumentets overtoner og konstruerer (lik tubatrioen) mønstre av kryssende lydbølger som runger mellom Vigelands fresker og setter hele rommet i bevegelse. Eksperimentelt, ja vel, men med en klar musikalsk utvikling og formfølelse som fremviser kontrabassens klangvelde i all sin prakt.