Mørk Monotoni
Robin Hayward er en av de mest kompromissløse improvisasjonskunstnerne i Berlin. Uten andre hensyn enn egen kunstnerisk forskningsiver har han utviklet flere banebrytende konsepter som tubaist og komponist. To av dem fremvises på Microtubs andre utgivelse, Star System.
Mest fremtredende er utviklingen av et nytt instrument. En mikrotonal tuba som bryter ned tonetrinnene til en firedel av det vi er vant til. Dette gir musikerne en større pallett å pensle ut fra, lik en pianist som plutselig får tre tangenter til klemt inn mellom hver hvite og svarte.
Videre har Hayward utviklet et sinnrikt system for å visualisere disse mikrotonale intervallene. Han bruker en figur som kan minne om kjemiprofessorenes kuler og pinner, satt sammen til molekyler og dna-sekvenser. En slik figur blir så et slags grafisk partitur for Hayward, Kristoffer Lo og Martin Taxts improvisasjoner.
Ringer i vann.
Den første assosiasjonen som slår meg, rent lydlig, er til Bill Fontanas Landscape Sculpture with Fog Horns. I verket fra 1981 skaper tåkelurene på Golden Gate Bridge i San Fransisco et sonisk kart, hvor hornenes frekvenser og innbyrdes avstander fungerer som stedsmarkører i broens omgivelser. De langtrukne ulene er en fellesnevner, men de tre tubaene samspiller naturligvis med hverandre på en annen måte enn tåkelurer i en bukt.
Hos Microtub blir kontrasten mellom mikrotonaliteten og de rene, vanlige intervallene som gråsten i en perlehaug. Lik ringer i beksvart vann skaper de ørsmå toneforskjellene nye frekvenser som bølger avgårde og dør ut. Fraværet av rytmiske elementer gjør at lytteren mister alle begreper om tid og sted, og synker inn i tubaistenes ustoppelige elv av toner. Trioens verk blir således vel så mye et lydkunsteksperiment som en musikalsk opplevelse, og vil nok ha sterkest apell i slike miljøer.