40% Off Everything Until Friday April 3.

Jazznytt

Jenny Hval er i mine øyne en av våre sterkeste sangere, hvis man iberegner hennes sterke kvaliteter som tekstforfatter og blikk for språklige spissfindigheter. Duoen «Nude on Sand» med livsledsager Håvard Volden oppsto etter en rekke bestillingsverk, blant annet til foreningen Ny Musikk. Som på utgivelsen Viscera (Rune Grammofon 2011) danner kroppen ofte et utgangspunkt for de poetiske tekstene, flere av tekstene er også hentet herfra. Men det er et komplett nedstrippet lydbilde vi møter, kun to gitarer og Hvals lyse stemme utgjør den drøye halvtimen med mer eller mindre improvisert musikk på Nude on Sand. Kontrasten mellom Hvals rå og upolerte gitarspill, som ofte kompletterer vokalen som et tredje element; tekst, melodi, gitar; og Voldens finslepne Derek Bailey-improgitar er slående, de forskjellige innfallsvinklene kompletterer hverandre og skaper stadige overraskelser. Hval veksler lynhurtig fra Sidsel Endresen-aktig spoken word til hviskende poesi, fra stratosfæriske soprantoner til popsang som PJ Harvey. Gebrokkent engelsk avløses av den peneste Oxford-uttale. Det improviserte preget som dette fører til er noe av grunnen til at jeg setter Hval så høyt: evnen til å inkorperere inntrykk fra en rekke sjangere, like ofte fra undergrunnen som fra blues eller folk eller andre alternative former for kunstuttrykk, og sette sitt eget umiskjennelige stempel på det. Evnen til å lage kunst, rett og slett.

Svein Magnus Furu