Free Shipping On All Items Until December 6.

Jazznytt

Det vitenskapelige feltet for studier av sykliske fenomener i levende organismer kalles kronobiologi. Døgnrytme, eller circadisk rytme, er noe kronobiologene interesserer seg for. Rytmene blir påvirket av eksterne signaler, primært dagslys og vekslingen mellom lys og mørke. Det er åpenbart at Circadia har hentet inspirasjon fra dette området. Både albumtittelen Advances and delays og de to lange sporene «The Animal Enters and Traverses The Light» og «The Human Volunteers Were Kept In Isolation» låter til å speile sider ved disse observerbare fenomenene.

De første omdreiningene på albumet har den langsomme oppvåkningens kvaliteter. Kanskje de vil spille fram en forstyrret døgnrytme. Det låter skjørt og sårbart, men bygger seg opp mot noe langt mer stramt og ugjennomtrengelig. Man kan si at musikken beveger seg i rett linje. Kvartetten har et mål de retter instrumentene mot. Det som først er gitarplukk og buens forsiktige strøk over bassen, vokser seg etterhvert stort, men kvartetten er god til å holde igjen. Trommene legger seg tett på de repetitive motivene fra gitarene. Musikken har en sterkt kollektiv kvalitet. Teksturen er både glatt og ru. Motivene skifter og står sjelden i fare for å bli konvensjonelle. Bandet samhandlende hele bukter seg fram i grå begeistring.

Advances and delays er Circadias debutinnspilling. Bandet består av de to gitaristene David Stackenas og Kim Myhr, bassist Joe Williamson og Tony Buck. Det er en besetning enhver som har fulgt de internasjonale improvisasjonsmusikken høyst sannsynlig vil finne spennende. Svenske David Stackenäs har de to siste tiårene utviklet stilgrep med sterk egenart. At han har spilt med så forskjellige artister som Mats Gustafsson, Sten Sandell, Martin Küchen og Lina Nyberg forteller om allsidighet. Det er dessuten godt å høre improviserende gitarister som har frigjort seg fra den britiske, dominerende arven. Det samme kan sies om norske Kim Myhr, en utøver på stadig jakt etter sitt eget. Han har en teft for det insisterende, men er først og fremst god på å lokke fram nyanserte farger. Han er dessuten opptatt av de iboende kvalitetene i den 12-strengede gitaren. Bassist Joe Williamson er en reisende i internasjonalt musikkliv og har blant annet spilt mye med den noe underkjente gitaristen Olaf Rupp samt Eugene Chadbourne og David Stackenas. Tony Buck spiller trommer i The Necks og er en av Australias mest erfarne eksportartikler, nærmest en stjerne på den himmelen vi her har med å gjøre.

Kim Myhrs blafrende slagkraft og Joe Williamsons mørke linjer bringer natten inn i musikken. Den akustiske lyden gir intensiteten en egen valør. «The Animal Enters And Traverses The Light» beveger seg gjennom steder som gjør reisen med Circadia interessant. Det er ingen lystighet å spore, bare godt alvor så langt øret kan høre. «The Human Volunteers Were Kept In Isolation» starter også i det avdempede. Gitarene sprer om seg med forsiktig klang. Tony Buck svarer med metallisk ro. Williamson dumper toner. Det er vakkert, men bærer i seg en understrøm av noe foruroligende. Ingen av Circadias medlemmer får mer lys på seg enn andre. Det er helt jevnt fordelt. Fravær av solistiske innslag er hyppig benyttet i vår tids impromusikk, og denne dyrkingen av fellesskapet kan avstedkomme interessant helhet. Det er dette siste som skjer på Advances and delays. Når jeg velger å lytte meg inn i dette kollektive, og fri meg fra å spore opp hver enkelt utøver, hører jeg noe nytt. Det må ha vært en konsentrert kveld da albumet ble spilt inn live på Fylkingen i Stockholm.

Det antydes i presseskrivet at Circadia kan bli vårt nye favoritt «psych-impro-folk band». En slik merkelapp gir selvsagt publikum et håndtak å gripe fatt i, men beskrivelsen reduserer mer enn den åpner opp forståelsen av hva denne kvartetten er. Jeg vil ikke påstå at de tre sammensatte sjangerbetegnelsene bommer helt, men de bidrar ikke til å fremme den frigjøringsprosessen jeg opplever at Circadia står i. Når kvartetten sprer om seg med ørsmå melodifragmenter, miniatyrpåminnelser om populærkultur, får jeg lyst til å si Incredible String Band! Og hver gang gitarene minner om perkusjonsinstrumenter, tenker jeg på alles rett til å være seg selv. Det fine med Circadia er nettopp at de søker sitt eget, selv om det selvsagt er bortimot umulig å låte unikt som improviserende i 2016. Den lange og brede tradisjonen som er anført av gitarer, er søkkrik.

Årsaken til at jeg personlig liker Advances and delays kan knyttes til tre forhold. Det første kan spores til min egen insteresse for instrumentalmusikk fra den andre siden av gjerdet, og helt siden jeg hørte Ralph Towner åpne «The Moors» har jeg kjent meg hjemme i et dobbelt sett med strenger. Det andre har med nødvendighet å gjøre. Det ligger et imperativ nedfelt i Circadias musikk. Den tredje årsaken er knyttet til selve interiøret. Når man kommer inn i musikken, hører man hvordan møblene er plassert og får overraskelser. Det påvirker ikke de biologiske klokkene våre, men skaper en ørliten ubalanse, nettopp fordi det låter langt fra konvensjonelt.