Dagsavisen

Unormalt god formidlingsevne

«Nude on sand» er en slags pandoras eske av musikalske elementer.

Det norske plateselskapet SOFA har siden starten latt sterke vokalister slippe til i studio for å flytte grensene hva tradisjonell vokalmusikk angår. Tidligere har blant annet Maja Ratke og Sidsel Endresen eksperimentert på labelet. Nå er det Jenny Hval sin tur.

Jenny Hval er en fantastisk musiker. Men som vokalist, må jeg ærlig innrømme at jeg aldri har plassert henne i et toppsjikt. Dermed overrasket også hennes SOFA-utgivelse meg noe. Når det så kommer fram fra selskapet at det i Hval sitt tilfelle først og fremst er teksten som representerer det utfordrende, faller brikkene på plass. For er det en ting Hval gjør best av kanskje alle norske vokalister, så er det å utfordre lytteren med ekstremt utleverende og eksplisitte tekster, som fremdeles evner å fortelle enormt sterke historier. Som på låten «Bring it Back», der hun åpner med: «Excuse me! I think you left something at my house. My virginity. Bring. It. Back!».

Med seg på «Nude on sand» har Hval gitaristen Håvard Volden. Sammen har de skapt et nedstrippet, men allikevel komplisert lydbilde. Det er bare de to sammen, gjennom hele albumet. Hval sin stemme komplimenterer Voldens gitarspill og vice versa. Dermed framstår både stemme og strenger som instrumenter på lik linje. Plateselskapets formål, om å la teksten stå i sentrum, lykkes langt på vei. Og selv om Hval selv kanskje ikke er verdens største vokalist, besitter hun er formidlingsevne som er langt over det normale. Det er umulig å ikke la seg gripe av hennes svevende, intime beretninger.

Ofte kan et improvisasjonsformat miste noe av sin styrke ved å la seg feste digitalt. «Nude on sand» har allikevel såpass mange håndfaste retningslinjer at albumet frister til stadig flere gjennomlyttinger og albumet framstår etter hvert som en slags pandoras eske av musikalske elementer. Kjempespennende!