Puls

Det er intet mindre enn en begivenhet at møtet mellom den engelske frijazzguruen Derek Bailey og den norske jyplingen Ingar Zach har oppstått. Enda hyggeligere er det at resultatet har blitt akkurat så spennende som fortutsetningene antyda.

Derek Bailey, som nå har runda 69 år, har siden begynnelsen av 60-tallet vært en av forgrunnsfigurene innen frijazzen her i Europa. Gitaristen fra Sheffield, med bakgrunn som plekterfører i underholdningsbransjen, fant ut at det han hadde brukt de første åra av sin karriere på var alt for lite utviklende og spennende for hans vedkommende.

Fra slutten av 60-tallet var han et svært sentralt element i både Spontaneous Music Ensemble og London Jazz Composer's Orchestra, samt at han samarbeida tett med andre frijazz-størrelser som Evan Parker. På begynnelsen av 70-tallet samla Bailey et musikerkollektiv med navnet Company som fra tid til annen omfatta frijazz-storheter fra hele verden, bl.a. Anthony BraxtonHan BenninkTristan Honsinger og Steve Lacy. Etter hvert har Bailey i stadig større grad foretrukket å spille i mindre konstellasjoner, både duo og solo.

Ingar Zach har de mest oppmerksomme fått med seg fra bl.a. Chateau Neuf Spelemannslag der han styrte rytmeavdelinga. Etter hvert har frijazzuttrykket tiltrukket Zach i stadig større grad, og det siste året har vi bl.a. truffet på han under Avantgarden under Kongsberg-festivalen, og sammen med gitaristen Ivar Grydeland på CD-debuten "Visiting Ants". Når så det neste skrittet blir live duo-samarbeid med legenden Bailey, kan man snakke om å kaste seg ut på dypt vann - og Ingar Zach er aldri i nærheten av drukningsdøden.

Derek Bailey er en mann som på alle vis har funnet sin egen stemme og sitt eget uttrykk, sjøl om han tydeligvis er på en evigvarende søken. Vi blir konfrontert med et åpent og løst gitarspill som inviterer til fritt tankespill og muligheter for Zach til å tilføre sin egen kompromissløse, kraftfulle, men samtidig dynamiske perkusjons-stemme.

De har tildelt seg sjøl hver sin solo-låt og om de er aleine eller sammen, så møter vi to åpensinnede herrer der aldersforskjellen på rundt 40 år overhodet ikke spiller noen rolle. Stemningen på Blå den 20. oktober i fjor var tydeligvis svært varm og responsen framifrå - noe som tyder på at det stadig voksende frijazzmiljøet her hjemme også er i ferd med å dra med seg et hyggelig publikum. Dét er verdt å sette et hyggelig utropstegn ved, fordi musikken ikke på noen måte er lett tilgjengelig.

"llaer" er en flott bekreftelse på at jazz med et fritt utgangspunkt også er en tidløs greie. Dessuten er det en manifestasjon av at det unge, norske miljøet på alle vis har noe å melde sammen med de store også innenfor denne sjangeren.