Sketches of a fusion

«I denne utgaven har de tre grunnleggerne med seg Martin Tétreault, Christian Wallumrød og Xavier Charles. Det kler dem usedvanlig bra! Sekstetten dyrker de langsomme bevegelsenes seige kraft og skyver frem en lydmasse med levende originalitet.

Arild R. Andersen

«No Spaghetti Edition forfølger sine ideer med nesten skummel konsekvens, og resultatet er overveldende..

Jon Øyvind Ness

Prosjektensemblet, som de kaller seg sjøl, No Spaghetti Edition, har eksistert siden 1998. Uansett hvordan «bandet» har sett ut eller hvor de har dukka opp, så har alltid gitaristen/banjoisten Ivar Grydeland, bassisten Tonny Kluften og perkusjonisten Ingar Zach vært hjertelig tilstede og det er de fortsatt. Den franske klarinettisten og munnspilleren Xavier Charles har også vært med tidligere, mens den canadiske platespilleren og elektronikeren Martin Tétreault og vår egen klavermester Christian Wallumrød er nye leiesoldater. Ved tidligere anledninger har NSE framstått med flere om bord, men det gjør sånn sett ikke noe som helst: Det vi blir invitert med på her er et helt nytt uttrykk basert på hvem som befolker skuta og noen har tenkt mye og godt på forhånd. Disse seks herrene passer nemlig utmerket sammen og utfordrer hverandre og oss på et framifrå vis. De to «låtene» på henholdsvis 36 og 18 minutter er så langt fra tradisjonelle melodier som vel tenkelig. Vi snakker her om ideer som får anledning til å utvikle seg laaaaaaaaangsomt og der instrumentenes oppleste og vedtatte roller blir glemt. Her er det kollektivet som på alle vis står i fokus og både vi og de involverte får oss stadige overraskelser. Dette er så kompromissløs musikk som vel tenkelig. Dette er musikanter med en sterk og klar idé om hva de vil med det å skape musikk og de lar seg ikke presse inn i noen form – bortsett fra sin egen sjølskapte. No Spaghetti Edition har helt siden starten tatt store skritt i retning seg sjøl. «Sketches of a Fusion» er nok en bekreftelse på at miljøet rundt plateselskapet SOFA, som Grydeland og Zach stifta i 2000, er noe av det aller mest spennende som finnes i improverdenen i dag.

Tor Hammerø

Quietly mesmerizing and trance-like without falling into predictable “free-form” traps, this ensemble’s mode of implementation is beyond categorization. They fuse the concepts of renegade conceptualists and avant-garde improvisation with ambient-electronica into one tightly focused program.

Glenn Astarita

«Och jag gillar det. Det är kollektiv improvisation på högsta nivå och mitt intresse är på topp genom hela skivan.

Magnus Olsson

Norway’s ever-changing No Spaghetti Edition adds trans-oceanic, cross-cultural musical input on its fourth release with the small electronic instruments and turntables of Québécois Martin Tétreault.
Additionally, the pulsating, microtonal sound world generated by extended techniques from the band’s acoustic core – Norwegians percussionist Ingar Zach, bassist Tonny Kluften and Ivar Grydeland on banjo and guitar – is embellished still further by smeared, minimalist vibrations from French clarinetist and harmonica player Xavier Charles, on his second outing in the group, and another new recruit, local pianist Christian Wallumrød.
Established in the translucent, folk-inflected Scandinavian jazz and notated scenes, here Wallumrød concentrates on metronomic percussiveness, encompassing stopped and struck internal strings plus bulky pedal pressure. Coupled with the buzzing static, bell-pealing and bird-like cackles from Tétreault’s decks and Charles’ wheezing, watery reed squeaks, the core trio’s singular moves protrude sharply from within the blurry clouds of ever-spinning oscillations.
Each of the CD’s two long tracks is given its shape by Grydeland’s string scraping or claw-hammer picking, Kluften appearing to detune his bass as he strokes col legno lines and Zach’s hollow rim shots and drum-top maneuvering. As non-specific timbres that resemble a gas leak, metal objects grinding against one another, and a flapping fan belt hover over the unvarying, electronic drones, the second of two tracks, at 18 minutes – half the length of the first – appears more distinctive, since sonic inferences and, in Tétreault’s case, supplementary textures, are compressed. Free music yoking noise and improvisation, the North American and European overlap creates a notable if challenging fusion.
— Ken Waxman