One

«Jeg tar ikke hardt i ved å hevde at Sidsel Endresen har egenart. «One» rommer noe så sjeldent som sann originalitet.

Arild R. Andersen

Å UTVIDE GRENSENE for vokaluttrykket - selve ur-«instrumentet» - har lenge vært ett av Sidsel Endresens prosjekter. Hennes abstraherte «talespråk» er etter hvert godt kjent, men «One» er likevel en overrumplende kompromissløs tilstandsrapport fra utviklingsarbeidet. Her lefles ikke med melodier og meningsbærende tekster overhodet, det meste er munnlyder - fra skarpt perkussive til glissandi - uten akkompagnement, og det nærmeste vi kommer tradisjonell vokalformidling, er en ord-liknende talestrøm med varierende heftighet i tonefallet. «One» er mest av alt en slags virtuos munnlyd-installasjon, og er en studie verdt for vokalinteresserte og Endresen-fans, mer av en kuriositet for alle andre.

Terje Mosnes

Fra «Jive Talkin'» med Jon Eberson og soulbandet Chipahua, via utgivelsene på ECM og duoskivene med Bugge Wesseltoft til soloprosjektet «One», er det flere lysår hvis man skal vurdere Endresens uttrykk. Hvis man skal vurdere kunstneren Sidsel Endresen, så er faktisk ikke veien så lang likevel.

Sidsel Endresen har fra mitt første møte med henne – med Chipahua på Lucullus i Molde – framstått som en vokalist/musikant med en voldsom integritet. Uansett hva hun har holdt på med, så har hun hatt ei klar retning med musikken sin og ingen eller ingenting har fått rokke ved ideen hennes.

De seineste åra har Endresen bevegd seg i stadig større grad fra kommersielt tilgjengelig musikk til uttrykk som har bydd både oss som lyttere og hun sjøl på heftigere og heftigere utfordringer. På «One» finner vi henne og hennes høyst unike stemme i et landskap som ikke har noe som helst med tradisjonell musikk å gjøre – dette er ikke jazz, dette er ikke støy, dette er ikke samtidsmusikk – dette er Sidsel Endresen.

På ti «spor», som til sammen varer i godt og vel 31 minutter, tar hun seg sjøl, stemma si og oss med til steder ingen av oss har vært før. Hun har gjennom det siste tiåret utvikla sitt eget språk, der stemma og «språket» benyttes på en endresensk måte – det betyr ulikt alle andre stemmekunstnere.

Sidsel Endrsen har vært, er og kommer til å bli værende ei totalt original stemme. «One» byr oss på en spennende stemningsrapport anno 2006 – neste gang kommer det garantert til å låte totalt annerledes.

One is the most abstract yet original release by Norwegian vocalist Sidsel Endresen. Known for her ECM releases (So I Write, 1990, and Exile, 1994) and her collaborations with fellow countrymen (keyboard player Bugge Wesseltoft, saxophonist Trygve Seim and percusionist Terje Isungset), Endresen is a music educator who has influenced many Norwegian vocalists in her country. Still, she's an innovative musician who keep searching for new avenues to express her art.

One is a series of ten short, unnamed, naked and intimate vocal improvisations which challenge the concept of vocal expression and explore odd ways of using it. Endresen took this route at many solo concerts and began documenting the experiences on her last recording, Merriwinkle (Jazzland, 2005), which also focused on abstract vocal sounds and phonemes, but she was accompanied there by keyboard player Christian Wallumrød. In a recent interview, Endresen said that the primary concern of One is "with different fields of energy, and especially elements of movement, pulse and propulsion."

In all these improvisations Endresen attempts to intuitively connect a stream of musical "cells" with some "alien" musical happening, which she can not contain with any familiar formula or musical structure, or a even an ordinary concept of time. She begins One with long breaths and quiet humming, but from "2" onward she moves to a series of propulsive, percussive short phonemes that indeed outline an "alien" language. "5" is surprising in its suggestive tenderness, "7" for its simple child-like playfulness. The rich and expressive sonics of "8" sound like a "raging Uzbek woman," to quote Endresen's words. On "9" the vocals hover around like a soft wind that turns into what may sound like a cry of yearning. The concluding track is a quick stream of percussive, short phonemes that attest to the true originality of this captivating musical journey.

One is certainly not an easy listening experience, but it's quite a rewarding and haunting one.

While those around her were busy exploring the nexus of technology and conventional instrumentation at the 2006 Punkt Festival in Kristiansand, Norway, Sidsel Endresen was demonstrating just how much could be done with one unaltered human voice. One  documents the advances she's made in stretching the potential of voice and articulation. It's a record that eschews, for the most part, conventions like melody, pulse and lyric. Still, despite its improvised nature, this brief 32-minute set is not without form or clear intention. 

Endresen has been on the radar since her early days with ECM and albums including '94's Exile. But in recent years she's been working closely Nu Jazzers including keyboardist Bugge Wesseltoft, trumpeter Nils Petter Molvær and multi-instrumentalist/producer Helge Sten (who mixed, edited and mastered One).

Undertow (Jazzland, 2000) was a compelling but still song-based album that demonstrated her appealing and wide-ranged voice in a more conventional yet distinctly personal setting. Here she challenges the listener with a series of ten miniatures that, at times, defy the certain knowledge that all sounds made are with a single voice, recorded dryly and with no additional processing.

Despite its most challenging nature, One not only has form within its individual tracks, but an overriding arc as well. On "1" Endresen emulates the sound of wind with embedded changes in pitch, while "2" is a mix of stuttered, staccato percussive clicks and ticks. "3" explores aborted and incomprehensible words interspersed with odd, scratching sounds, while "4" has a complex rhythm and the beginnings of restricted pitch.

Elsewhere Endresen naturally creates a voice in reverse, the buzzing of bees, percolating bubbles and rapid-fire guttural noises that would seem impossible were it not for the evidence before one's ears. Endresen covers a broad dynamic range, building from near silence to its greatest peak on "8," the closest to verbal articulation on the record.

One may not be a disc that sees regular rotation on many people's players. Still, it's a provocative exploration of the limitless potential of the human voice, and a unique project that could only come from the unencumbered voice of Sidsel Endresen.

«...leaves little doubt that she's working territory that's all her own.

Peter Margasak