Fra «Jive Talkin'» med Jon Eberson og soulbandet Chipahua, via utgivelsene på ECM og duoskivene med Bugge Wesseltoft til soloprosjektet «One», er det flere lysår hvis man skal vurdere Endresens uttrykk. Hvis man skal vurdere kunstneren Sidsel Endresen, så er faktisk ikke veien så lang likevel.
Sidsel Endresen har fra mitt første møte med henne – med Chipahua på Lucullus i Molde – framstått som en vokalist/musikant med en voldsom integritet. Uansett hva hun har holdt på med, så har hun hatt ei klar retning med musikken sin og ingen eller ingenting har fått rokke ved ideen hennes.
De seineste åra har Endresen bevegd seg i stadig større grad fra kommersielt tilgjengelig musikk til uttrykk som har bydd både oss som lyttere og hun sjøl på heftigere og heftigere utfordringer. På «One» finner vi henne og hennes høyst unike stemme i et landskap som ikke har noe som helst med tradisjonell musikk å gjøre – dette er ikke jazz, dette er ikke støy, dette er ikke samtidsmusikk – dette er Sidsel Endresen.
På ti «spor», som til sammen varer i godt og vel 31 minutter, tar hun seg sjøl, stemma si og oss med til steder ingen av oss har vært før. Hun har gjennom det siste tiåret utvikla sitt eget språk, der stemma og «språket» benyttes på en endresensk måte – det betyr ulikt alle andre stemmekunstnere.
Sidsel Endrsen har vært, er og kommer til å bli værende ei totalt original stemme. «One» byr oss på en spennende stemningsrapport anno 2006 – neste gang kommer det garantert til å låte totalt annerledes.