Morgenbladet

«Dyrisk i Domkirken
Tilnærmingen til orgelet som fysisk objekt er med på å gjøre Nils Henrik Asheim 16 pieces for organ til en flott lytteropplevelse.

Nils Henrik Asheim er en erfaren komponist, respektert for en rekke komposisjoner for ensembler og orkestre. Hans siste større komposisjon var ”Turba”, fremført av Bergen filharmoniske orkester, solister og kor våren 2000. Asheim har imidlertid en bakgrunn som organist, og han har også åpenbart dyrket et hemmelig sidespor som improvisator. Denne tilbøyeligheten til det improviserte ble utforsket i full skala den 16 og 17 desember 2001, i nærkamp med orgelet i Oslo Domkirke.
Resultatet av dette møtet er å få kjøpt i form av en plate på impro-labelen Sofa, med den sobre tittelen Nils Henrik Asheim: 16 pieces for organ. Tittelen må ikke forlede en til å tro at det her dreier seg om pene småstykker for orgel, vi snakker om heftig orgelimprovisasjon.
Innenfor den klassiske musikken er orgelimprovisasjonen en disiplin med lange tradisjoner, en siste rest av en levende improvisasjonskultur som har forsvunnet i de fleste andre instrumentalsammenhenger. Gjennom hele det 20. århundre har orgelimprovisasjonen blitt praktisert og undervist i kirker og på musikkonservatorier, ofte med relativt konvensjonelle resultater à la ”improviser-din-egen-fuge”. I tilfellet Asheim snakker vi om et helt annet spill, på alle måter. Han betrakter orgelet som en samling lydkilder med de tre hovedelementene luft, mekanikk og piper, og utforsker instrumentet i lys av disse kategoriene. Denne tilnærmingen til orgelet som fysisk objekt er med på å gjøre 16 pieces for organ til en flott lytteropplevelse.
”Livsbejaende” var det første adjektivet jeg tenkte på da jeg satte meg ned for å forsøke å beskrive denne musikken. Og en slik karakteristikk er ikke helt fremmed for kirkemusikken, man kan for eksempel plassere den franske organisten og komponisten Olivier Messiaen med sine ekstatiske klangutbrudd innenfor en tradisjon av livsbejaelse. Selv om 16 pieces for organ ikke har mye med kirkemusikk å gjøre, har Asheim i likhet med Messiaen evnen til å kombinere det livsbejaende med det hemmelighetsfulle og transcendentale.
Klanglige utbrudd av nærmest voldelig fysisk karakter veksler med lavmælte partier, og man undrer seg over hvordan alle disse lydene kan komme ut av et orgel. Asheim gjenskaper orgelelet i sitt bilde, til et nytt og uhørt instrument, og vi hører instrumentet i ferd med å utforske sin egen anatomi. Flere av satsene konsentrerer seg om (u)lyder av orgelmekanikk og luftlyder, avbrutt av korte øyeblikk hvor orgelet plutselig husker seg selv i utbrudd av riktig orgelbrus. Denne rikhodigheten av fysisk-musikalske former får meg til å tenke på salige Edgard Varese og hans fantasier om frie lydbevegelser frigjort fra de tradisjonelle instrumentenes begrensninger.
Enkelte av de 16 stykkene høres ut som elektronisk musikk realisert på orgel, og gir lytteren en følelse av å bli innviet i hemmeligheter som orgelet blir fralurt i improvisasjonsøyeblikket. Et pluss også for lydopptaket, som balanserer det direkte og hemmelighetsfulle i musiseringen på en fin måte.
Instrumentets fysiske størrelse og de akustiske avstandene i opptaket er med på å skape en helt spesiell stemning som undertegnede av en eller annen grunn forbinder med urtid. Flere av sporene fremkaller et forhistorisk scenario, med dinosaurer og alskens kjempeskapninger som lunter omkring i urskogene og utstøter sine underlige lyder. Av og til barker et par sammen i kamp med brøl og ståk, andre ganger synges det kjærlighetssanger. Det er også noe dyrisk over Asheims traktering av instrumentet, det er ikke vanskelig å forestille seg hans fysiske utskeielser over klaviatur, pedaler og mekanikk. Direkte kroppslig og til tider riktig aggressivt må det ha blitt de to førjulsdagene i domkirken. Men ikke hele tiden: Asheim har lagt inn et par ”hvileskjær”, hvor han bryter opp formen med autistisk-poetiske småsnutter på grensen til det melodiske. Her hører vi små celler som roterer rundt seg selv og etablerer mønstre av nesten-repetisjon. Asheim utforsker dette mellomrommet mellom den strenge gjentagelsen og den frie utviklingen med nesten irriterende sikker hånd. Selv om disse øyeblikkene nok er ment som avbrudd, gir de samtidig en opplevelse av subtil kleinkunst.
Man kan heller ikke unngå å legge merke til det fine kompositoriske grepet på denne platen. Både storformen på de 48 minuttene som helhet og indre struktur i de enkelte stykkene avslører at Asheim ikke la fra seg komponisthatten i våpenrommet. Dette er absolutt et pre for platen (selv om de mest innbitte improvisasjonselskere muligens ville ønsket seg et løsere grep om det improviserte øyeblikk). De ulike sporene har klare identiteter, utviklingen av musikalske ideer er stringent og organisk samtidig som musikken med jevne mellomrom bryter i uventede sprang, slik at lyttesituasjonen sjelden blir forutsigbar. Dersom Nils Henrik Asheim dukker opp på en orgelkrakk nær deg, er det bare å sette seg på kirkebenken med ørene på stilk.»

Eivind Buene