Morgenbladet

Kim Myhr er etter hvert en av mange nordmenn som har opparbeidet seg et stort publikum utenfor hjemlandet. Etter flere lengre opphold i Australia, Paris og USA er navnet hans velkjent på den internasjonale scenen for improvisert kunstmusikk. Når 32-åringen nå er ute med sitt første album i ensomhet med sin gitar, stadfester det hans musikalske visjon fra første anslag. Gjennom hele hans musikalske liv har forkjærligheten for Morton Feldmans statiske klangtepper utgjort en rød tråd for retningen Myhr har staket seg ut. Så også på All your limbs singing, hvor stillestående akkordmelodier og repetitiv klunking er hovedingrediensene i de semi- improviserte komposisjonene. Det er ikke til å unngå å trekke noen linjer til improgitar-guru Derek Bailey og hans medsam- mensvorne i den tidlige, britiske improbølgen i 1960- og 70-årene. Bailey var revolusjonerende med sin eksperimentelle gitarteknikk, som på mange måter forente samtidsmusikkens open form og utvidelse av instrumentenes klangspektrum med frijazzens energi og samspillsmetoder. Hans virke forandret måten man betraktet gitaren som soloinstrument på.
Baileys «ikke-idiomatiske» musikk, det vil si musikk som (i det minste i teorien) er helt fri- koblet fra alle referanser og oppstår fra intet hver gang, har faktisk et eget formspråk og en uhyrlig spilleteknikk som flere generasjoner gitarister senere har fått bryne seg på.
Nitid og organisk. Myhrs musikk inneholder også flere elementer fra open form-bevegelsen. Musikken er improvisert på samme tid som den er komponert. De musikalske ideene er forutbestemte, men får utvikle seg i den retningen gitaristen ønsker der og da. Slik blir musikken svært organisk, samtidig som klangene og spilleteknikkene som frembringes er interessante nettopp fordi de er så nitid fremforsket på forhånd.
For eksempel der Myhr slår an akkorder på sin 12-strengs gitar, for så rytmisk å stoppe vibrasjonen i noen av strengene. Slik trer en ny akkord i akkorden frem fra sitt skjulested, som et tre man ikke så for bare skogen. Eller motsatt: akkorder skapes av melodier som blir liggende og klinge. Slik oppheves skillet mellom musikkens vertikale (akkorder) og horisontale (melodier) karaktertrekk.
Alle de kompositoriske ideene er enkle, på grensen til det naive. Lage akkorder ved å spille melodisnutter som man lar ringe ut; Det minner om barndommens spede eksperimenter foran pianoet, hvor fascinasjonen for pedalene aldri så ut til å dabbe av. Det er kanskje derfor det fungerer så bra for Myhr. Koblingen mellom det enkle utgangspunktet og den stilsikre utførelsen gjør at musikken kommuniserer, til tross for at klangene som fremkommer er alt annet enn dagligdagse.
musikken er improvisert på samme tid som den er komponert.

Bred palett. Stillestående hamring på en eneste akkord, som kun endrer seg med mikroskopiske steg fra det ene minuttet til det andre, finnes som fellesnevner i sa? vel dronerock som ame- rikansk samtidsmusikk fra midten av 1900-tallet. Hos Myhr gir gitarens 12 strenger en klangpalett å boltre seg på; som matcher både Steve Reichs fasekomposisjoner og Thurston Moores soloplater. I nesten tolv minutter fyrer han løs sine klangkaskader før første låt ebber ut. Noen spor senere returnerer han til temaet i syv minutter til. Men ikke av fantasiløshet eller idetørke. Nei, på grunn av sin misjon om å la gitar- kroppens lemmer synge ut all sin klangrikdom, all sin dybde og bredde, i et ensfarget rom der selv mikroskopiske endringer kaster nytt lys og nye skygger, og blir hendelser av stort format.