Jazznytt

«Balances des Blancs» åpner opp en klangverden av fremmed herkomst. Selv om enkelte elementer lyder kjent, som Kim Myhrs beskjedne strykte gitartremoloer, Nils Ostendorfs kråshvesende slurping, Benoit Delbecqs preparerte pianoklanger fra en verden der John Cage og Steve Reich lever i minimalistisk sameksistens og Toma Goubands tibetanske bønneboller. Denne klangverden befinner seg hinsides tid og rom, rundt det metafysiske stedet der europeisk og amerikansk seriøs kunstmusikk fra det 20. århundre møter britisk impro. Der møter vi en beskjeden Kim Myhr, som befinner seg i begivenhetens bakgrunn med sin lavmælte klimpring. Likevel er det som om hans musikalske credo, for alvor gjort kjent gjennom samarbeidet med Trondheim Jazzorkester i 2010, skinner igjennom som en sterk ledestjerne. Og da snakker jeg om hans sterke inspirasjon fra Morton Feldmans evig gjentakende linjer, som skaper et perpeeteum mobile av søvning, men ustoppelig fremdrift som gjennomsyrer innspillingen. Og de klart definerte rollene som fordeles gjennom ensemblet, dog uten én spesiell frontfigur, men med et sammenvevd kollektivt uttrykk. Kvartetten er høflig inviterende, blir ikke introverte i sin musisering, men henvender seg til oss på et språk vi ikke forstår. Men som det ikke er noe i veien for å nyte i fulle åndedrag.