Mural fortsetter å utvikle sin egen væremåte uten å bli forutsigbare.
I midten av september feiret plateselskapet SOFA seg selv på Victoria, Nasjonal Jazzscene. Selskapet som har vært svært viktig for den eksperimentelle musikken, fyller 15 år og gir ut to omfattende prosjekter: Fire-CD boksen Enough Still not to Know med John Tilbury og Keith Rowe og trippelalbumet Tempo med trioen Mural. Tempo er Murals tredje utgivelse. Nektars of Emergence kom i 2010 og Live at The Rothko Chapel i 2011.
Innspilt i et kapell
Det er ikke tilfeldig at opptakene til Tempo også ble gjort i The Rothko Chapel. Kapellet, som ligger i Houston, er et senter for meditasjon og kontemplasjon, et sakralt bygg og et sted for filantropi. Musikken til Mural har en gjennomgående kvalitet som speiler disse ideene. Den kan være en inngang til selvfordypelse, og den åpner helt klart for undring. Ingar Zach, gran cassa og perkusjon, Kim Myhr, 12-strengs gitar og sitar, og Jim Denley, fløyter og saksofon, har siden de startet i 2007 beveget seg i musikkens vakre ytterkanter.
De langstrakte linjene deres er både innholdsrike og billedvekkende. Med alternative spilleteknikker og forakt for det kjappe skaper de sitt eget og gjør meg interessert. Myhrs insisterende gitarmonotoni underbygger Denleys upolerte tone, mens Zachs store tromme vibrerer mørkt. Murals egenart er en styrke i seg selv.
Har en egen væremåte
Konserten Mural holdt i The Rothko Chapel varte i fire timer, og de mange, langsomme sigene inneholder mye å dykke ned i. At de bevilger seg tid til å dvele ved motiver og lar ideene få modne, påvirker lytteopplevelsen. Man må gå stoffet i møte med tålmodighet. Det er imidlertid også slik med denne musikken at den rommer mange brudd og overraskelser. Det kan være et temposkifte eller en lydvariant som skyver oppmerksomheten i ny retning, uten å forstyrre kontinuiteten.
Disse kontrastene er sentrale. Gjennom årene har Mural utviklet sin egen væremåte, uten å bli forutsigbare. For meg er fraværet av opplagtheter og konvensjonelle uttrykksmåter tiltrekkende. Mangelen på letthet og munter melodi er meningsbærende. Jeg går ikke til Mural for å ha det artig, men gjerne for å kjenne på alvoret. Det er helt uproblematisk å investere tid i den kreativiteten som preger materialet.
Mural ber ikke om å nå ut til mange. De roper ikke etter deg, men hvis du lytter, trenger du ikke å bli skreket til.
Kim Myhr og resten av Mural skaper noe helt spesielt under sin konsert i Rothko-kapellet i Houston, et senter for meditasjon og kontemplasjon, skriver vår anmelder.