Å UTVIDE GRENSENE for vokaluttrykket - selve ur-«instrumentet» - har lenge vært ett av Sidsel Endresens prosjekter. Hennes abstraherte «talespråk» er etter hvert godt kjent, men «One» er likevel en overrumplende kompromissløs tilstandsrapport fra utviklingsarbeidet. Her lefles ikke med melodier og meningsbærende tekster overhodet, det meste er munnlyder - fra skarpt perkussive til glissandi - uten akkompagnement, og det nærmeste vi kommer tradisjonell vokalformidling, er en ord-liknende talestrøm med varierende heftighet i tonefallet. «One» er mest av alt en slags virtuos munnlyd-installasjon, og er en studie verdt for vokalinteresserte og Endresen-fans, mer av en kuriositet for alle andre.
Terje Mosnes